Moralen er vel det mest menneskelige i mennesket?

Innlegget stod i Nordlys 26. januar. Den er en utdypning av den underliggende moralske problemstillingen i min kronikk (klikk!) i Nordlys 12. januar, som utløste god aktivitet på debattsidene (klikk!)i avisen!

”Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote”, skriver professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary i Aftenposten 19. januar. Sammenhengen som uttalelsen står i, er den moralsk-politiske diskusjonen i kjølvannet av Max Manus-filmen om det fantes en riktig og en feil side i Norges møte med nazismen.

Verdirelativisme er å avvise at det finnes ord og handlinger som objektivt sett er onde eller gode. Kan så lærere innta verdirelativistiske ståsteder i forhold til ord og gjerninger som skal formidles i undervisningen av barn og unge?

Verdigrunnlaget i lov- og læreplanverket
Skolens formålsparagraf er en verdiparagraf som fremmer en betingelsesløs humanisme gjennom å bygge på ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet”. Elevene skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst, og alle former for diskriminering skal motarbeides.

Dette siste styrkes av den relativt nye diskrimineringsloven (2005), hvor skoler tillegges et særskilt ansvar i § 5: ”Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det skjer trakassering”. Den generelle læreplanen formidler dette juridiske og etiske påbudet som skolens verdigrunnlag i kapitlet ”Det meningssøkende menneske”.

Dette er utsagn i en objektiv etikk som skal ligge til grunn for de verdivalgene jeg gjør som norsklektor. Dette er verdier som Knut Hamsun krenker i blant annet sin omtale av samer, og som han viste ryggen ved sin tilslutning til nazismen.

Å velge eller ikke å velge Hamsun-verk er også et moralsk-politisk valg
Lov og læreplan slår fast at læreren har særlige forpliktelser overfor den objektive etikken og den faktiske historien, og toleranse er et vesentlig mål for undervisningen.

Her utfordrer Hamsuns diskriminerende karakteristikker av samer oss på to måter: 1. Vi vil ikke tåle utsagnene (fordi de er intolerante). 2. Vi vil ikke forby dem (fordi det vil være intolerant!). Ut ifra den ekstraordinære stillingen lærere står i, må vi likevel ta stilling på grunnlag av den objektive etikken som lov og læreplan anviser.

Dagens norsklæreplan er for øvrig den første i etterkrigstiden som gir norsklærere et åpent valg om de vil bruke Hamsun eller ikke. På grunn av Hamsuns valg av det onde bør vel norsklærere kunne begrunne sitt valg moralsk-politisk også, i tillegg til litterært, slik ordførere og universitetsrektorer får gjøre?

Når så disse kvier seg for å reise byster og bautaer av Knut Hamsun, når sjefen ved Trøndelag Teater erklærer sin scene for hamsunfri sone i et jubileumsår, kan jeg ikke se det selvsagte i forventningen om at norsklærere fortsatt skal gå foran ved å kanonisere Hamsun i skolen. I så måte er jeg svært glad for den store oppmerksomheten dette moralske problemet får og har fått på debattsidene i Nordlys.

Er ikke valget av Hamsun også et verdivalg?
Positive ungdommer viser daglig en radikal humanisme gjennom sin forbilledlige vilje til toleranse og sterke etiske bevissthet i engasjementet mot rasisme, vold og krenkelser av mennesker, dyr og natur.

I forhold til den betingelsesløse humanismen som er nedfelt i skolens verdigrunnlag, fremstår Knut Hamsuns valg av nazismen som svært utfordrende og urovekkende, men jeg respekterer selvsagt at andre ser dette annerledes enn meg. Samtidig ber jeg om respekt for det synet at det faktisk finnes en objektiv etikk og historisk sannhet å måle Hamsuns ord og gjerninger mot.

Det finnes en riktig og en gal side, og dette faktum medfører et valg som krever ekstraordinær bevissthet av lærere i møter med ord og gjerninger som krenker skolens verdigrunnlag. I så henseende ville jeg være takknemlig for innspill også fra de pedagogiske, teologiske og historisk-filosofiske fagmiljøene, gjerne ved Universitetet i Tromsø, innspill som kan bidra til å belyse dette verdivalget.

Det er altså verdivalget jeg har villet gi en påminnelse om i anledning Knut Hamsuns 150 år, og mine hensikter er i så måte de beste for så vel flotte elever som gode kollegaer i ungdomsskolen og den videregående skolen. Etter mitt syn er det også grunn til å markere Hamsun i 2009, men da også i lys av hans ord fra 1888 - kritisk fremhevet av dr. philos. Jørgen Haugan i Aftenposten 9. desember - om at moralen er ”det mindst menneskelige i mennesket”. I skolens verdigrunnlag er det motsatt.

Djevelens advokat fører dårlig forsvar

Dette er et tilsvar i Nordlys 17.1.09 til førsteamanuensis Nils Magne Knutsens tilsvar i Nordlys 15.1.09 til min kronikk om Hamsun (klikk!) i samme avis 12.1.09. Professor Henning H. Wærp hadde et tilsvar til kronikken i Nordlys 16.1.09. Wærp og Knutsen er tilsatt ved Humanistisk fakultet (nordiskseksjonen) ved Universitetet i Tromsø. Humanistisk fakultet har en egen Hamsun-gruppe hvor også Knutsen og Wærp inngår. Nils Magne Knutsen var for øvrig min lærer da jeg studerte nordisk i årene 1989-1992. Se også her (klikk!)

Norges politiske selvstendighet er innskrevet i Grunnloven. Norges kulturelle selvstendighet er innskrevet i nasjonallitteraturen av stormenn som Wergeland og Bjørnson. Disse forfatterne er nasjonale helter på linje med eidsvollmennene, unionsmotstanderne og motstandskjemperne, og de hører hjemme i den nasjonale historien som gode nordmenn.

Norge har også en ond forfatter som bare kan være helt i sin egen gigantmyte, men aldri i nasjonalhistorien – Knut Hamsun. Hans person bryter med den norske forestillingen om at forfattere ikke er onde, skriver Jørgen Haugan i Aftenposten 9. desember.

Hvordan skal man så forholde seg til den atypiske onde, norske forfatter i formidlingen av nasjonens litterære kanon i skolen? Det var problemstillingen for min kronikk om Hamsun som falt Nils Magne Knutsen så tungt for brystet.

Mester og apologet
Knutsen er en av heltene i dokumentasjonen av den nordnorske kulturen og litteraturen; fremragende er hans innsats for de mange nordiskstudentene han har hatt, meg selv inkludert. Alle de tusen som har lest hans bøker eller hørt hans foredrag, kan skrive under på at Knutsen hører til på øverste hylle blant nasjonens kulturkåsører. Hans evne til å trylle frem bilder og stemninger fra historiske og litterære miljøer, til å mane frem mening gjennom fortellekunstens sjenerøse ornamenter, hever ham også opp blant nasjonens barokke mesterretorikere.

Grunnen til at jeg ser meg nødt til å gi denne beskrivelsen av Nils Magne Knutsen, er at det er komplett umulig å skimte mesteren i hans tilsvar til min Hamsun-kronikk. Langt det meste av tilsvaret er iøynefallende platt og uinteressant, målt opp mot de ressurser som Knutsen faktisk har til forvaltning. I tilsvaret fremstår Knutsen derfor bare som enda en døv apologet som vil forsvare Hamsun-myten alltid, overalt, uansett.

Hva en apologet er? Det er en vokter av myter som bærer sementerte og udiskutable forestillinger om verden. En myte er en fortelling som er tømt for historisk mening, og den står uten forankring i noe historisk verdisystem, skriver Roland Barthes i Mytologier. Myten sletter historiens spor, og myten krever ingen refleksjon, bare allmennhetens oppslutning.

En apologetisk mytemaker må man møte på disse premissene. Spørsmålet er om man skal bli møtt av apologetiske mytemakere når man henvender seg til Universitetet i Tromsø gjennom offentligheten.

Hva skal vi kunne vente oss av et universitet?
Jeg trodde Universitetet i Tromsø var rett adresse, men tilsvaret fra Nils Magne Knutsen kan tyde på at jeg ringte på feil dør. Med tanke på den oppgaven som universitetet har som premisslegger for formidling av vitenskap og kultur, tror jeg likevel at jeg som norsklektor kan forvente mer enn det Nils Magne Knutsen tilbyr i sitt tilsvar.

Avslutningen hans lover imidlertid godt, og jeg beklager sterkt at ikke Hamsun-gruppa ved universitetet fikk ressurser til å realisere en Hamsun-høring. En Hamsun-høring med bredde til å favne spenningen mellom forfatterens nedrige moral og hans skjønne kunst, ville da etter mitt syn tjene på en internasjonal tilnærming. Derigjennom kunne vi også få kunnskap om hvordan andre land forholder seg til sine onde kunstnere. Som tilhører til en slik ville jeg ganske sikkert bli bedre rustet til å undervise om Knut Hamsun.

En Hamsun-høring kunne kanskje føye sammen og balansere litteraturhistoriens schizofrene bilde av Hamsun, slik at forfatteren kan finne sin rettmessige plass i forbryterhistorien, og forbryteren sin plass i forfattermyten. En slik høring ville være svar på min utfordring til Universitetet i Tromsø og Hamsun-selskapet, og et slikt eller liknende tiltak må uansett til før en forsoning av forfatteren og forbryteren Hamsun kan finne sted. Det er muligens en slik forsoning lederskribenten i Nordlys etterspør i samme avis som Knutsens tilsvar stod i.

En forsoning av den onde Hamsun med den gode Hamsun kan sikkert skje, men ikke gjennom fagmiljøets irriterte og autoritære avvisninger av andre perspektiver enn ens eget. En forsoning kan bare skje gjennom kunnskap og erkjennelse som frembringes i et åpent kommunikasjonsfellesskap basert på jevnbyrdighet og gjensidig tillit. På slike betingelser ville kanskje flere våge å ytre seg i offentligheten om Hans Hellighet Hamsun uten å måtte stå skolerett for mester Knutsen etterpå.