Innlegget stod i Nordlys 26. januar. Den er en utdypning av den underliggende moralske problemstillingen i min kronikk (klikk!) i Nordlys 12. januar, som utløste god aktivitet på debattsidene (klikk!)i avisen!
”Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote”, skriver professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary i Aftenposten 19. januar. Sammenhengen som uttalelsen står i, er den moralsk-politiske diskusjonen i kjølvannet av Max Manus-filmen om det fantes en riktig og en feil side i Norges møte med nazismen.
Verdirelativisme er å avvise at det finnes ord og handlinger som objektivt sett er onde eller gode. Kan så lærere innta verdirelativistiske ståsteder i forhold til ord og gjerninger som skal formidles i undervisningen av barn og unge?
Verdigrunnlaget i lov- og læreplanverket
Skolens formålsparagraf er en verdiparagraf som fremmer en betingelsesløs humanisme gjennom å bygge på ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet”. Elevene skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst, og alle former for diskriminering skal motarbeides.
Dette siste styrkes av den relativt nye diskrimineringsloven (2005), hvor skoler tillegges et særskilt ansvar i § 5: ”Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det skjer trakassering”. Den generelle læreplanen formidler dette juridiske og etiske påbudet som skolens verdigrunnlag i kapitlet ”Det meningssøkende menneske”.
Dette er utsagn i en objektiv etikk som skal ligge til grunn for de verdivalgene jeg gjør som norsklektor. Dette er verdier som Knut Hamsun krenker i blant annet sin omtale av samer, og som han viste ryggen ved sin tilslutning til nazismen.
Å velge eller ikke å velge Hamsun-verk er også et moralsk-politisk valg
Lov og læreplan slår fast at læreren har særlige forpliktelser overfor den objektive etikken og den faktiske historien, og toleranse er et vesentlig mål for undervisningen.
Her utfordrer Hamsuns diskriminerende karakteristikker av samer oss på to måter: 1. Vi vil ikke tåle utsagnene (fordi de er intolerante). 2. Vi vil ikke forby dem (fordi det vil være intolerant!). Ut ifra den ekstraordinære stillingen lærere står i, må vi likevel ta stilling på grunnlag av den objektive etikken som lov og læreplan anviser.
Dagens norsklæreplan er for øvrig den første i etterkrigstiden som gir norsklærere et åpent valg om de vil bruke Hamsun eller ikke. På grunn av Hamsuns valg av det onde bør vel norsklærere kunne begrunne sitt valg moralsk-politisk også, i tillegg til litterært, slik ordførere og universitetsrektorer får gjøre?
Når så disse kvier seg for å reise byster og bautaer av Knut Hamsun, når sjefen ved Trøndelag Teater erklærer sin scene for hamsunfri sone i et jubileumsår, kan jeg ikke se det selvsagte i forventningen om at norsklærere fortsatt skal gå foran ved å kanonisere Hamsun i skolen. I så måte er jeg svært glad for den store oppmerksomheten dette moralske problemet får og har fått på debattsidene i Nordlys.
Er ikke valget av Hamsun også et verdivalg?
Positive ungdommer viser daglig en radikal humanisme gjennom sin forbilledlige vilje til toleranse og sterke etiske bevissthet i engasjementet mot rasisme, vold og krenkelser av mennesker, dyr og natur.
I forhold til den betingelsesløse humanismen som er nedfelt i skolens verdigrunnlag, fremstår Knut Hamsuns valg av nazismen som svært utfordrende og urovekkende, men jeg respekterer selvsagt at andre ser dette annerledes enn meg. Samtidig ber jeg om respekt for det synet at det faktisk finnes en objektiv etikk og historisk sannhet å måle Hamsuns ord og gjerninger mot.
Det finnes en riktig og en gal side, og dette faktum medfører et valg som krever ekstraordinær bevissthet av lærere i møter med ord og gjerninger som krenker skolens verdigrunnlag. I så henseende ville jeg være takknemlig for innspill også fra de pedagogiske, teologiske og historisk-filosofiske fagmiljøene, gjerne ved Universitetet i Tromsø, innspill som kan bidra til å belyse dette verdivalget.
Det er altså verdivalget jeg har villet gi en påminnelse om i anledning Knut Hamsuns 150 år, og mine hensikter er i så måte de beste for så vel flotte elever som gode kollegaer i ungdomsskolen og den videregående skolen. Etter mitt syn er det også grunn til å markere Hamsun i 2009, men da også i lys av hans ord fra 1888 - kritisk fremhevet av dr. philos. Jørgen Haugan i Aftenposten 9. desember - om at moralen er ”det mindst menneskelige i mennesket”. I skolens verdigrunnlag er det motsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar