Rute 20

Publisert i gatemagasinet Virkelig nr. 2 2010.

Rute 20 må være av de lengste, folkerikeste og mest innbringende byrutene for eierne av Cominor. En reise med rute 20 er mer enn en transport av målrettede mennesker med en misjon et sted mellom Stakkevollan og Kroken.

Kroken, ja -
det er blokker, busser og butikker som særpreger Kroken, den kanskje mest moderne bydelen i Tromsø, og Krokens kulturelle verdi strekker seg langt utover Tromsøs grenser. Bydelen er i dag både et monument over og et levende bevis på den nasjonale, industribaserte samfunnsplanleggingen som nådde sitt høydepunkt sist på sekstitallet. Denne var inspirert av den svenske sosialdemokratiske modellen under ekteparet Alva og Gunnar Myrdals innflytelse, der den underliggende tanken i bydelens fellesrom er kollektiv. Som Vällingby utenfor Stockholm er Kroken tuftet på sambruk, møteplasser og fellesarealer for en mangfoldig og sammensatt befolkning som bor i drabantbyen og arbeider i sentrum. I Krokens kollektive idé må alle møteplasser og fellesarealer ses som en levende organisme – skoler, legesenter, sykehjem, kirke, idrettshall, svømmehall, fotballbaner, bibliotek, ungdomsklubb, bredbånd- og busstilbud – og ikke atomiseres. Det trengs en hel bydel til å danne barn til mennesker.

Rute 20 starter
for meg på Malmveien snuplass i Kroken, og den vanligste busstypen som frakter oss til og fra byen, er Volvo B10 fra 90-tallet. Den vanligste modellen er B10M, men Cominor har også en rekke B10B, som har bakdør i tillegg til midtdør. Her også en del Scania-busser innom, og en og annen Mercedes med sine horisontalt stilte baklykter. La deg ikke lure om det skulle stå Wiima i fronten, for det er ett av mange firmaer som bygger busskarosserier på merkevarer som Volvo og Scania. De gamle scaniaene er forresten langt mer slitesterke enn volvoene, og flere av dem har rullet langt over 800 000 kilometer. Kontrasten mellom den korte, kasseaktige B10en og den lange, smekre Volvo 9700 med dobbel bakaksel og amfiplasserte seter med gullakkert aluminium er påtakelig. Et annet påfallende trekk med rute 20-bussene, er at de som regel er uten reklame, og at om de har reklame, så er det for Coop-butikker.

Markedsføring er å se stort på det meste
og bort fra mye. Den reisen vi gjør med Cominor fra Havnegata til Malmvegen, er også en salgsarena. På reklameskjermen bak sjåføren ruller en PC-reklame med typisk teknologisk uttrykk og ungdommelig, maskulin appell. Med på rute 20 denne formiddagen er også fire eldre damer som ser på reklamen. Alle bekjenner de at ingen av dem bruker Internett, og sukker over håndveskene at det er blitt så tungvint å bruke pengene sine etter overgangen til elektroniske handlenett. Samtidig, i en loslitt anekdote på et næringslivsseminar på Rica, blir to skoselgere sendt til svarteste Afrika for å undersøke markedet for nettopp sko. Den første rapporterer slukkøret hjem til selskapet at salgspotensialet er lik null – her er det ingen som bruker sko. Den andre er atskillig mer optimistisk, og rapporterer hjem at salgspotensialet er enormt – det er jo ingen som bruker sko her!

Ensomhet er ikke særlig sosialt
erfarer jeg etter å ha gått av rute 20 ved Torgsenteret, og deretter rigget meg til med kaffe, melk og matpakke på Rådhuskantina. Jeg er noe ambivalent overfor ensomhet, og plages litt over at det er bare én som sitter ved mitt bord, og det er jeg selv. Klassiske tegn på villet bussensomhet er å sette seg på setet mot midtgangen, å sende stive blikk ut vinduet eller å sette seg ved vinduet og fylle sidesetet med ransel og poser. Dette er en asosial væremåte som er sosialt akseptert inntil bussen er så full at man må dele på setene. På en restaurant, bar eller kafé blir det straks annerledes. Så også i Rådhuskantina. Sist jeg var her, som rektor med møteoppdrag, var det elleve tomme stoler ved mitt bord. Nå er det bare sju; sosial stigning, tross alt! Velg bare et mindre bord, så blir også ensomheten mindre påfallende.

Lykkelig eller virkelig -
drømmen om lykken overgår uansett det meste også i byen vår, tenker jeg på skrå over Fr. Langes gate. Utenfor Vinmonopolet i Sentrum Terrasse står én med gatemagasinet Virkelig i hendene og bønn i blikket. ”Vil du kjøpe bladet Virkelig?”, sier han med lys og hastig stemme, og utfordrer hele meg som har sekken full av flyktige papirer om temaet selvrealisering. Desto tyngre veier Schopenhauers ord om at verden er uten varige tilstander av godhet og velvære. Den er fylt av permanent lidelse hvor verdens onde vilje utfolder seg som driftenes flammende livsbegjær. Det kunne sikkert også han med Virkelig i hendene vitne om, at det ikke er i jakten på lykken, men i vår medlidelse vi kan finne lindring. Ved å være lydhør for andres lidelse, ved å vise sympati og utøve betingelsesløs nestekjærlighet utsletter mennesket sitt begjær, og dermed selve årsaken til lidelsen. Selv om jeg ikke tror på Subutex uten Jesus og Buddha, kjøper jeg mitt fjerde eksemplar av dette Virkelig. Forhåpningsfull og listig som en linefisker legger jeg det igjen etter meg i rådhuskantina.

Å realisere seg selv er som å lese Kierkegaard
lettere sagt enn gjort. For Søren Kierkegaard var det å realisere seg selv bare mulig dersom man kunne overgi seg til en annen i et nestekjærlighetsforhold. Å realisere seg selv som menneske er derfor å elske en annen gjennom å oppgi seg selv til fordel for anerkjennelsen av den andre. De færreste av oss kan leve et mentalt sunt liv uten å være innviklet i et samfunns synlige og usynlige sosiale strukturer - det allmenne. Selv universitetssykehusleger er individer-i-samfunn med sosiale forpliktelser derav. Ja, for den del skulle vel allmennleger mer enn noen andre strebe etter å bli virkelig allmenne. Likevel står mange leger i en asosial tradisjon som forhindrer dem fra å bli allmenne, fra å være med i skolekorps, fotballag, orgelbyggelag og veilysdugnads¬gjenger. Det vil si å inngå som en vital del i et lokalsamfunn som ikke bare trenger deres medisinske tjenester. Det er derfor et paradoks at dyktige leger blir asosiale av sitt selvrealiserende virke. Når møtte du forresten fastlegen din på dugnad sist? Eller på rute 20, for den del?

Finnes treet som stille faller i skogen
utenfor noens blikk, spurte filosofen Berkely. Oppe på toppen av bakken på sykehusområdet er det anlagt en lang perrong for busslaster av skjebner som føres til og fra dette nordnorske skjebneverkstedet, og i det moderne glasskurets ly for nordavinden hører jeg mobiltelefonen hennes ringe. Hun svarer først saklig og nøkternt på en kollegas spørsmål om en sak som har måttet ligge over på kontoret mens hun lå over på sykehuset, men så har hun mer på hjertet. Hun tvinges til å fortelle om det som presser på bak øyelokkene, det som ubønnhørlig fyller øynene og vil trenge seg inn i samtalen gjennom en stadig tykkere hals. Jeg fornemmer følelsene hennes bak ordene, og det blir for trangt og gjennomsiktig i glasskuret. Den kollegaen hun vil formidle seg til, får det også travelt, og skynder seg å avslutte før det er for sent. Stille og tapper legger hun telefonen i vesken, bøyer hun nakken litt for lenge, svelger hun enda en gang beskjeden fra i morges fra en dokter på UNN, før en ny og hvit Volvo 9700 fra Cominor glir langsomt ut fra perrongen, som en Karons båt over Styx, tar hennes skjebne bort fra oss over Tromsøysundet og videre gjennom i Lavangsdalens mørke, til en ukjent verden bortenfor vårt blikk. Det er synd i menneskene, skriver Strindberg, men det er blitt lettere å finne millioner til medisiner enn én til å trøste den triste.

Etter en springmarsj over Torget
spør jeg om det er rute 20, noe sjåføren bekrefter muntert ved å peke på displayet. Bussen i gir i det samme jeg setter meg, men bare for å lukke opp ei dør og et smil for en forsentkommet ungdom som hadde hastet inn i speilet. Ti meter lenger frem er det stopp for rødt lys og glad åpning for ei som aldri var i nærheten av å nå avgangen, men som vet å vise takknemlighet over ikke å bli etterlatt. Over brua, under brua, til Kraftforsyninga, bortetter Evjenveien, mot smilet til en ung dame med to gutter i ni-tiårsalderen. De vinker glade til vår stramt hilsende sjåfør. ”Gutten i den blå jakken er sønnen min”, sier sjåføren høyt og stolt, og damen som aldri var i nærheten av å bli med denne avgangen sier straks at det måtte være han som smilte så pent. Jeg tenker mellom ryggsekk og fredagsposer med loff, majones, sitron og hvitvin at Cominor kan gjøre veien kort mellom menneskene. Hadde jeg også husket å kjøpe reker, hadde jeg kanskje ikke mintes denne turen og disse menneskene.

Havnegata nok en gang
og enda en avgang fra holdeplass H1. Bak meg sitter en liten gutt sammen med mor og vrir seg og ser etter og kommenterer alle som kommer på bussen. Han har skoleransel med, men mor og sønn har tydeligvis vært kalt til byen i et bestemt ærend. ”Sitt i ro”, sier hun, irritert og åndsfraværende. Dén irritasjonen hadde hun uten tvil med seg da hun kom om bord. Barnet estimerer henne ikke, og peker og prater i ett sett, mens nyhetslinjen på reklameskjermen bak sjåførburet bringer enda en rapport om bråkete og lite lærenemme barn i norsk skole. Dersom skolemiljøet er så urolig at man ikke kan lære det man skal på skolen, rammes de aller svakeste elevene hardest. Senere den kvelden spør en gutt i 4. klasse sin mor om hun også synes han er dum som ikke har lært å lese ordentlig enda. Da skulle hun ha sagt at det er politiske vedtak som gjør mor og barn triste og sinte på hverandre. Dét er det vanskelig også for en niåring å forstå, men det er selvsagt ikke han som er dum.

Selv sola må vente
når læreren ser eleven som ikke kan komme i gang i første time. Hun spør hva som har skjedd, men ingenting har skjedd. Ingen har vært slemme heller. Men ja, han har kranglet. Nei, ikke med noen på bussen, ikke ute i skolegården eller gangen heller. Med hvem da, en søster, en bror? Nei, verre, med mor - å! Det er trist, veldig trist – ville han helst snakke ut med henne, be om forlatelse? Ja. Å, ja – ja! Og tårer, mange tårer, og første time og hele skoledagen må ennå vente, for læreren må ringe mor og fortelle om dagen som ikke kan begynne, og spørre om mor vil snakke med en gutt som er veldig liten og veldig gjerne vil bruke telefonen på kontoret til å be mor om forlatelse for at han kranglet med henne i morges? Det får han, og så kommer han rød i ansiktet tilbake inn i klasserommet. Da først kan den første timen begynne, og læreren ser at sola skinner, og at det ville være umulig ikke å begynne den tålmodig ventende dagen med en glad sang.

Det må vi få til
tenker jeg, og ser gjennom bussvinduet ned på Statoil-stasjonen på Nansenplass på vei til et seminar ved IPLU om elever med lærevansker. IPLU er et akronym for Institutt for pedagogikk og lærerutdanning, og for å finne en tilsvarende glede over akronymer som her, må vi vel til Lenins omorganisering av den russiske staten 1917 - 1924. Ett seminar, sju års studier og tusenvis av pensum¬sider om barns læring senere, sitter jeg igjen med følgende essens: 1. Det du vil, får du til. 2. Det du ikke vil, får du ikke til. Selv om punkt 1 kan virke noe fremmed¬landsk egenlykkesmedaktig og eplekjekk-gryndersk, får man som lærere og foreldre aldri se bort fra at viljen bestemmer resultatet. Derfor punkt 2 for typisknorske tregetraustinger og innmedteskje¬tenkere. Denne kortversjonen fikk jeg ikke på IPLU - man fatter seg ikke nødvendigvis i korthet selv om man elsker akronymer - men av en tidligere elev som arbeidet deltid på Statoil, og som fikk delta i konsernets medarbeiderprogram. Heldigvis fikk hun tid til å lære meg dette også.

Et trist øyeblikk oppstår på Tromsø Lufthavn Langnes
når en tenåringsjente strener inn i avgangshallen med en venninne på slep. De reiser med lett bagasje, tungt malt i syltrange sko og bukser. Mor er med, ti meter bakenfor. Hun er også tynn og blek, men mors blekhet er en annen. Køene som leder mot sikkerhetssjekken strekker seg inn i kaféarealet, til de som har valgt en rolig start, eller som er akterutseilte med tomme blikk og glass. Mor nærmer seg sakte, men det er en barriere imellom dem. Mor smiler tappert og vinker, og får en lett og overfladisk hilsen fra den malte bleke i en uendelig kø mot sjekkposten. Ikke tusen metalldetektorer og røntgenapparater kunne registrere tristheten til én blek mor som forhåpningsfullt ser seg bak på vei ut, først én gang. Så en gang til. Den siste gangen ser jeg at hun ikke ville snu seg, men hun kunne ikke la være. Håpet var der om å møte noe som var forsvunnet fra datterens mørklagte øyne. Det som kunne gjøre henne til mor igjen, i et øyeblikk som favnet hele det tause livet som forener dem.

Man får ofte høre mer enn man ønsker
på rute 20. I middelalderens åpne fellesrom delte flere mennesker samme rom til alle slags aktiviteter, også intime. Da vi ble moderne og lærte oss å lese, opprettet vi private rom for våre liv, skriver den danske teologen Jan Lindhardt. Like bak meg bekjenner likefullt en voksen kvinne overfor sin venninne at hun ikke lenger orker krangel og urimelighet fra søsken og deres barn og inngiftede lykkejegere. De måtte bare ikke forvente at hun skulle stille opp for deres gamle far som før. Han bodde i barndomshjemmet, og var egenrådig og avvisende. På Lunheim Vest bekjente hun endelig en dyp sorg over tapet av barndomshjemmet. Jeg tenkte at hun nok sørget mest over tapet av sin far, og at hun befant seg ved reisens slutt. Ganske riktig gikk hun av på neste holdeplass, mens venninnen tok opp et Familien fra veskene sine. Det kostet 34,50, bussreisen bare halvparten, og på Malmveien snuplass var sjåføren klar for en ny runde med femti tomme skriftestoler.

En morgen er det vårlig i været
men en kald sno trekker ned Krokelvdalen. Nyss ankomne småfugler synger glade sanger mens de hopper i trær og på lyngtuer som stikker opp av snøen. På Malmveien snuplass går bussjåførene og venter i oppbrettede skjortermer, røyker eller henger over rekkverket på brua over den våknende Krokelva ved Trykkbassenget. Kontrasten mellom snøen i veikanten og asfalten er i ferd med å viskes ut, og solblinket fra Tromsøysundet er intenst. Riksveien bærer dype spor etter tusener av dagpendleres piggdekk, og det smeller i akslingen og knaker i karosseriet gjennom Evjenveien. Her stopper vi for en portugisisktalende kvinne med hvitt sjarmerende smil, et lite barn i vogna og en norsk ektemann på slep. Også de har fått besøk, forteller hun stolt til en venninne som kommer på ved bruhodet, besøk av morfaren til det lille barnet. Innhyllet i blå termodress og skinnlue smiler et sydlandsk, brunbarket ansikt over brua fra setet bak oss, mens datteren oversetter det som smilet for lengst hadde fortalt oss. Bussen nærmer seg Torgcenteret, og avstigende passasjerer retter på sine nye vårjakker, stryker umerkelig over småskolakken og henger på seg store, svarte solbriller. Så er også våren i rute på rute 20.

Her kan det passe også for oss å stige av og reflektere litt over lykken i et dikt av Annie Riis, før hver og en av oss tar fatt på våre respektive, forestående livsetapper, innvevd i våre eksistensfellesskap, usynlige eller synlige som på rute 20:

Da vi lette etter hunden
inne og ute
fant vi den ikke.

Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.