Den offentlige ydmykelsen av lærere og lektorer (eller KS-fiseringen av skolen)

Publisert i Nordnorsk Debatt 29. september 2022.

I Identitet. Hvordan tap av verdighet truer demokrati (2019) skriver Francis Fukuyama "En ydmyket gruppe som søker oppreisning og verdighet, bærer i seg en mye større emosjonell vekt enn mennesker som bare streber etter økonomiske fordeler." (s. 18) Det er ord som politisk ledelse i landets kommuner og fylkeskommuner kan grunne over.

Det er sjelden man opplever at arbeidsgivere snakker ned sine egne ansatte på en så utilslørt vulgær måte som arbeidslivsdirektør Tor Arne Gangsø i KS. Det har han fått lov til å holde på med i snart et halvt år. Selv etter det han tror var en seier for KS, kan han ikke dy seg for offentlig å ydmyke mine profesjonelle og plikttro medarbeidere i klasserommene.

Vedtatte verdier og prinsipper for de videregående skolene i Troms

Den gjeldende forskriften for skolen anviser at "[l]ærerprofesjonen bygger sin profesjonsutøvelse på felles verdier og et felles forsknings- og erfaringsbasert kunnskapsgrunnlag. Profesjonen og den enkelte lærer forvalter et ansvar for å utøve skjønn i komplekse spørsmål." Dette er ikke et yrke for ufaglærte, selv om arbeidslivsdirektøren i KS later til å tro det.

Utøvelsen av den pedagogiske profesjonen er en av skolens grunnsteiner. Dette styrer samarbeidet mellom administrativ skoleeier og ledergruppene i de videregående skolene i Troms. Vi arbeider utrettelig med å utvikle strategier og bruke ressurser strategisk for å legge til rette for pedagogiske profesjonsfellesskap i skolene.

Utgangspunktet vårt er at lærernes pedagogiske og faglige kompetanse er kjernen i slike fellesskap. Vårt arbeid skal støtte opp om og styrke lærere og lektorer som profesjonsutøvere. Når arbeidslivsdirektør Gangsø offentlig snakker ned deres profesjonelle yrkesutøvelse, snakker han derfor også ned mitt arbeid. Det finner jeg meg ikke i.

KS-fiseringen av skolen

Den KS-fiseringen av skolen som arbeidslivsdirektøren legger opp til, står i direkte motstrid til skolens verdier og prinsipper. Gjennom å se bort fra og snakke ned verdien av læreres og lektorers kompetanse, undergraver KS ikke bare lærerprofesjonen, men også det læreplanverket som er vedtatt av Stortinget.

Det er direkte vondt og forstemmende for meg som byråkrat i utdanningsetaten i Troms og Finnmark fylkeskommune å kunne bli assosiert med slike holdninger overfor våre lærere og lektorer. Hvor stort tap av profesjonell troverdighet har Gangsø påført meg?

Gode arbeidsgivere møter lærere og lektorer med tillit, respekt og krav, og tilbyr utfordringer som fremmer utvikling og arbeidslyst. Altså ganske andre verdier enn de arbeidslivsdirektøren har lagt for dagen på vegner av landets kommuner og fylkeskommuner.

Tid for erkjennelse

Til alle lærere og lektorer i Troms og Finnmark fylkeskommune: Min kunnskap og erfaring tilsier at det er gode folk som representerer arbeidsgiversiden i vår fylkeskommune. De snakker dere aldri ned offentlig i den hensikt å krenke deres verdighet, slik arbeidslivsdirektøren i KS har gjort og gjør.

Samtidig er jeg ikke i tvil om at det fellesskapet av gjensidig tillit og respekt som vi står i med dere, kan ha blitt alvorlig skadet av Gangsøs ord – og av de enkelte kommunenes og fylkeskommunenes taushet i offentligheten det siste halvåret.

Og til alle unge som måtte vurdere å utdanne seg til lærere og lektorer – ikke gjør det. I den nye KS-fiseringen av skolen som arbeidslivsdirektør Gangsø viser vei til, skal den pedagogiske profesjonen brytes ned. Stolthet og glede over yrkesutøvelsen erstattes med ydmykelse og sinne.

Tapet av verdighet vil bli kostbart

Til alle elever og foreldre som skal ha følt glede over at streiken var over, og som KS og regjeringen har skjøvet foran seg, er det dessverre å melde at fra nå av vil alt bare bli verre. Det tapet av verdighet som regjeringen og KS påførte lærere og lektorer, vil vise seg bli svært kostbart for oss alle.

Jeg må samtidig si at jeg er stolt og imponert over det arbeidet som lærer- og lektororganisasjonene har lagt ned gjennom et halvår. Ikke minst har Utdanningsforbundets standhaftige Steffen Handal fremstått som hel ved – all ære til ham. Han inngir håp.

Det er ved hjelp av disse lederne og gjennom disse organisasjonene den tapte verdigheten – og de tapte verdiene - kan gjenvinnes. Det forutsetter forsterket motstand også fra andre yrkesgrupper mot den KS-fiseringen av skolen som arbeidslivsdirektør Gangsø ønsker å gjennomføre.

Det håper jeg å kunne bidra til gjennom mitt profesjonelle virke som utdanningsbyråkrat i Troms og Finnmark fylkeskommune. Ved det kan kanskje også jeg gjenvinne min profesjonelle verdighet og troverdighet.

Det er nok nå, lærere og lektorer i streik – få dere en ordentlig jobb!

 Innlegg i Klassekampen, 8. september

Lærere og lektorer i streik – gå på jobb og planlegg en fremtid i et annet yrke. Streikevåpenet er forbeholdt de økonomisk og politisk anerkjente yrkesgruppene i Norge, det vil si de såkalte frontfagene. Lærerstreiken undergraver derfor streikevåpenets status og betydning.

Den pågående streiken har ikke andre konsekvenser enn å plage foreldre til barn som ikke kan sendes til skolen. Utvidelse av streiken innebærer derfor bare en utvidelse av foreldregruppen som skal plages.

Ingen andre bryr seg, egentlig, selv om kommentariatet pliktskyldigst sneier innom streiken innimellom. Regjeringen må på banen – det er fare for elevenes liv og helse, og følgelig tid for tvungen lønnsnemnd.

Fare for liv og helse?

Påberopelse av fare for barns liv og helse er en uinformert og lite nyansert tenkning, all den tid det å være elev i norsk skole i seg selv innebærer en betydelig risiko for liv og helse.

Altfor mange barn opplever daglige nederlag som gjør dem triste. Av disse nederlagene lærer de at de er mindre verd enn de som lykkes, og de lærer å sky og frykte aktiviteter der de har erfart ydmykelser.

Et viktig stikkord i så måte er mobbing, som potensielt invalidiserer tusener av elever daglig. I tillegg øker frekvensen av psykiske lidelser, desillusjon og utbrenthet blant barn og unge. Vi har fått nye, diagnostiserende begreper som kompliserer sammenhengen mellom skolens økonomiske læring-og-måling-rasjonalitet og barns individuelle lidelser, som "skolevegrer".

Dette har kritikere av skolens innretning, som Nils Christie og Espen Schaanning, dokumentert opp ad stolper og nedad vegger. Om man virkelig er bekymret for barns liv og helse, er lærerstreiken følgelig av det minst problematiske.

 

Økonomisk og politiske anerkjennelse?

Om dere for alvor ønsker anerkjennelse og økonomisk verdsettelse gjennom yrkesutøvelse, bør dere tenke på omskolering til ingeniører, økonomer, faglærte håndverkere eller andre fagarbeidere. Få dere en ordentlig jobb, med andre ord.

Riktignok har den teorifikserte skolegangen til de fleste av dere ødelagt muligheten dere hadde til å bli gode praktikere fra barnsben av. Akkurat som elevene deres. Ikke tenk på at disse elevene blir uten lærer med pedagogisk utdanning når dere drar. Offisielle utsagn fra KS-talsmenn bekrefter at dette i realiteten ikke er så nøye.

Og hva er forresten en lærerutdanning i dag? Veien til læreryrket er blitt akademisert samtidig som akademia er blitt et lappeteppe av delemner. Resultatet er en fragmentert lektorutdanning med svak sammenheng mellom fagområder, pedagogikk, fagdidaktikk og praksis.

Den nye lektor-tittelen representerer heller et u-profesjonelt innslag i den nyere norske skolehistorien – ikke er man allmennlærer på pedagogikkens grunn og ikke har man en lektors faglige tyngde (annet enn i tittelen) etter endt utdanning.

 

Hva er det å forlate?

Jeg har arbeidet som allmennlærer og lektor i 20 år, som avdelingsleder og rektor i seks år, som utdanningsbyråkrat i ti år. Jeg bidro også til etableringen av nye Norsk Lektorlag på 1990-tallet.

Dette skjedde i et moralsk forvitrende skolesystem der barns utvikling og unges dannelse til gagns mennesker i en lang periode hadde vært det sentrale i skolens oppgave og innhold. Kunnskap om barns utvikling og læring var det sentrale i allmennlærerutdanningen, kunnskapsinnholdet i fagene det sentrale i hovedfagsstudiene bak lektortittelen.

I den rådende amoralske utdanningsideologien er det ikke barnas og de unges interesser som dominerer, champagnetalene til tross. Faktum er at skolepolitikken er basert på en internasjonal nyliberal utdanningsideologi med økonomisk vekst og nytte som gullstandard.

Resultater er individualisme, konkurranse, selvhevdelse, sosial usikkerhet og psykiske problemer som ikke bare kan bryte ned barns og unges lærelyst, men også deres livslyst. En slik skole bør vel dyktige, men politisk og økonomisk miskjente lærere og lektorer kunne forlate med lett hjerte?

For øvrig mener jeg universitetenes lektorutdanninger bør merkes som snus og tobakk – de medfører helseskade, direkte og indirekte, og bør selvsagt unngås.

En julehilsen til Røvik og Fjellheim med PCI i

Hei, Skjalg og Kjell Arne!

Som dere vet, lever vi i en tid og et samfunn hvor det ideologisk sett aldri skal mangle midler til Det gode. Alle forventer å få oppfylt sin ukrenkelige rett til å få sitt ubegrensede gode. Nå. "Den som nekter en annen Det gode han begjærer, er skapt av det stoff som Det onde bærer", heter det i dette nye evangeliet. 

Ingen overraskelse da, kanskje, at dere ikke blir møtt med ovasjoner overalt når dere stiller opp under parolen til UNNs hvitkledde mørkemenn: "La fornuften gjelde, ikke tullet til Telle!" og "Vorland er ikke vår mann." Eller Vor Herre i det Høie. Dog må han være nærmere sistnevnte enn de førstnevnte, da hans vilje skjer, om ikke i himmelen, så på jorden. 

God jul!

Rute 20

Publisert i gatemagasinet Virkelig nr. 2 2010.

Rute 20 må være av de lengste, folkerikeste og mest innbringende byrutene for eierne av Cominor. En reise med rute 20 er mer enn en transport av målrettede mennesker med en misjon et sted mellom Stakkevollan og Kroken.

Kroken, ja -
det er blokker, busser og butikker som særpreger Kroken, den kanskje mest moderne bydelen i Tromsø, og Krokens kulturelle verdi strekker seg langt utover Tromsøs grenser. Bydelen er i dag både et monument over og et levende bevis på den nasjonale, industribaserte samfunnsplanleggingen som nådde sitt høydepunkt sist på sekstitallet. Denne var inspirert av den svenske sosialdemokratiske modellen under ekteparet Alva og Gunnar Myrdals innflytelse, der den underliggende tanken i bydelens fellesrom er kollektiv. Som Vällingby utenfor Stockholm er Kroken tuftet på sambruk, møteplasser og fellesarealer for en mangfoldig og sammensatt befolkning som bor i drabantbyen og arbeider i sentrum. I Krokens kollektive idé må alle møteplasser og fellesarealer ses som en levende organisme – skoler, legesenter, sykehjem, kirke, idrettshall, svømmehall, fotballbaner, bibliotek, ungdomsklubb, bredbånd- og busstilbud – og ikke atomiseres. Det trengs en hel bydel til å danne barn til mennesker.

Rute 20 starter
for meg på Malmveien snuplass i Kroken, og den vanligste busstypen som frakter oss til og fra byen, er Volvo B10 fra 90-tallet. Den vanligste modellen er B10M, men Cominor har også en rekke B10B, som har bakdør i tillegg til midtdør. Her også en del Scania-busser innom, og en og annen Mercedes med sine horisontalt stilte baklykter. La deg ikke lure om det skulle stå Wiima i fronten, for det er ett av mange firmaer som bygger busskarosserier på merkevarer som Volvo og Scania. De gamle scaniaene er forresten langt mer slitesterke enn volvoene, og flere av dem har rullet langt over 800 000 kilometer. Kontrasten mellom den korte, kasseaktige B10en og den lange, smekre Volvo 9700 med dobbel bakaksel og amfiplasserte seter med gullakkert aluminium er påtakelig. Et annet påfallende trekk med rute 20-bussene, er at de som regel er uten reklame, og at om de har reklame, så er det for Coop-butikker.

Markedsføring er å se stort på det meste
og bort fra mye. Den reisen vi gjør med Cominor fra Havnegata til Malmvegen, er også en salgsarena. På reklameskjermen bak sjåføren ruller en PC-reklame med typisk teknologisk uttrykk og ungdommelig, maskulin appell. Med på rute 20 denne formiddagen er også fire eldre damer som ser på reklamen. Alle bekjenner de at ingen av dem bruker Internett, og sukker over håndveskene at det er blitt så tungvint å bruke pengene sine etter overgangen til elektroniske handlenett. Samtidig, i en loslitt anekdote på et næringslivsseminar på Rica, blir to skoselgere sendt til svarteste Afrika for å undersøke markedet for nettopp sko. Den første rapporterer slukkøret hjem til selskapet at salgspotensialet er lik null – her er det ingen som bruker sko. Den andre er atskillig mer optimistisk, og rapporterer hjem at salgspotensialet er enormt – det er jo ingen som bruker sko her!

Ensomhet er ikke særlig sosialt
erfarer jeg etter å ha gått av rute 20 ved Torgsenteret, og deretter rigget meg til med kaffe, melk og matpakke på Rådhuskantina. Jeg er noe ambivalent overfor ensomhet, og plages litt over at det er bare én som sitter ved mitt bord, og det er jeg selv. Klassiske tegn på villet bussensomhet er å sette seg på setet mot midtgangen, å sende stive blikk ut vinduet eller å sette seg ved vinduet og fylle sidesetet med ransel og poser. Dette er en asosial væremåte som er sosialt akseptert inntil bussen er så full at man må dele på setene. På en restaurant, bar eller kafé blir det straks annerledes. Så også i Rådhuskantina. Sist jeg var her, som rektor med møteoppdrag, var det elleve tomme stoler ved mitt bord. Nå er det bare sju; sosial stigning, tross alt! Velg bare et mindre bord, så blir også ensomheten mindre påfallende.

Lykkelig eller virkelig -
drømmen om lykken overgår uansett det meste også i byen vår, tenker jeg på skrå over Fr. Langes gate. Utenfor Vinmonopolet i Sentrum Terrasse står én med gatemagasinet Virkelig i hendene og bønn i blikket. ”Vil du kjøpe bladet Virkelig?”, sier han med lys og hastig stemme, og utfordrer hele meg som har sekken full av flyktige papirer om temaet selvrealisering. Desto tyngre veier Schopenhauers ord om at verden er uten varige tilstander av godhet og velvære. Den er fylt av permanent lidelse hvor verdens onde vilje utfolder seg som driftenes flammende livsbegjær. Det kunne sikkert også han med Virkelig i hendene vitne om, at det ikke er i jakten på lykken, men i vår medlidelse vi kan finne lindring. Ved å være lydhør for andres lidelse, ved å vise sympati og utøve betingelsesløs nestekjærlighet utsletter mennesket sitt begjær, og dermed selve årsaken til lidelsen. Selv om jeg ikke tror på Subutex uten Jesus og Buddha, kjøper jeg mitt fjerde eksemplar av dette Virkelig. Forhåpningsfull og listig som en linefisker legger jeg det igjen etter meg i rådhuskantina.

Å realisere seg selv er som å lese Kierkegaard
lettere sagt enn gjort. For Søren Kierkegaard var det å realisere seg selv bare mulig dersom man kunne overgi seg til en annen i et nestekjærlighetsforhold. Å realisere seg selv som menneske er derfor å elske en annen gjennom å oppgi seg selv til fordel for anerkjennelsen av den andre. De færreste av oss kan leve et mentalt sunt liv uten å være innviklet i et samfunns synlige og usynlige sosiale strukturer - det allmenne. Selv universitetssykehusleger er individer-i-samfunn med sosiale forpliktelser derav. Ja, for den del skulle vel allmennleger mer enn noen andre strebe etter å bli virkelig allmenne. Likevel står mange leger i en asosial tradisjon som forhindrer dem fra å bli allmenne, fra å være med i skolekorps, fotballag, orgelbyggelag og veilysdugnads¬gjenger. Det vil si å inngå som en vital del i et lokalsamfunn som ikke bare trenger deres medisinske tjenester. Det er derfor et paradoks at dyktige leger blir asosiale av sitt selvrealiserende virke. Når møtte du forresten fastlegen din på dugnad sist? Eller på rute 20, for den del?

Finnes treet som stille faller i skogen
utenfor noens blikk, spurte filosofen Berkely. Oppe på toppen av bakken på sykehusområdet er det anlagt en lang perrong for busslaster av skjebner som føres til og fra dette nordnorske skjebneverkstedet, og i det moderne glasskurets ly for nordavinden hører jeg mobiltelefonen hennes ringe. Hun svarer først saklig og nøkternt på en kollegas spørsmål om en sak som har måttet ligge over på kontoret mens hun lå over på sykehuset, men så har hun mer på hjertet. Hun tvinges til å fortelle om det som presser på bak øyelokkene, det som ubønnhørlig fyller øynene og vil trenge seg inn i samtalen gjennom en stadig tykkere hals. Jeg fornemmer følelsene hennes bak ordene, og det blir for trangt og gjennomsiktig i glasskuret. Den kollegaen hun vil formidle seg til, får det også travelt, og skynder seg å avslutte før det er for sent. Stille og tapper legger hun telefonen i vesken, bøyer hun nakken litt for lenge, svelger hun enda en gang beskjeden fra i morges fra en dokter på UNN, før en ny og hvit Volvo 9700 fra Cominor glir langsomt ut fra perrongen, som en Karons båt over Styx, tar hennes skjebne bort fra oss over Tromsøysundet og videre gjennom i Lavangsdalens mørke, til en ukjent verden bortenfor vårt blikk. Det er synd i menneskene, skriver Strindberg, men det er blitt lettere å finne millioner til medisiner enn én til å trøste den triste.

Etter en springmarsj over Torget
spør jeg om det er rute 20, noe sjåføren bekrefter muntert ved å peke på displayet. Bussen i gir i det samme jeg setter meg, men bare for å lukke opp ei dør og et smil for en forsentkommet ungdom som hadde hastet inn i speilet. Ti meter lenger frem er det stopp for rødt lys og glad åpning for ei som aldri var i nærheten av å nå avgangen, men som vet å vise takknemlighet over ikke å bli etterlatt. Over brua, under brua, til Kraftforsyninga, bortetter Evjenveien, mot smilet til en ung dame med to gutter i ni-tiårsalderen. De vinker glade til vår stramt hilsende sjåfør. ”Gutten i den blå jakken er sønnen min”, sier sjåføren høyt og stolt, og damen som aldri var i nærheten av å bli med denne avgangen sier straks at det måtte være han som smilte så pent. Jeg tenker mellom ryggsekk og fredagsposer med loff, majones, sitron og hvitvin at Cominor kan gjøre veien kort mellom menneskene. Hadde jeg også husket å kjøpe reker, hadde jeg kanskje ikke mintes denne turen og disse menneskene.

Havnegata nok en gang
og enda en avgang fra holdeplass H1. Bak meg sitter en liten gutt sammen med mor og vrir seg og ser etter og kommenterer alle som kommer på bussen. Han har skoleransel med, men mor og sønn har tydeligvis vært kalt til byen i et bestemt ærend. ”Sitt i ro”, sier hun, irritert og åndsfraværende. Dén irritasjonen hadde hun uten tvil med seg da hun kom om bord. Barnet estimerer henne ikke, og peker og prater i ett sett, mens nyhetslinjen på reklameskjermen bak sjåførburet bringer enda en rapport om bråkete og lite lærenemme barn i norsk skole. Dersom skolemiljøet er så urolig at man ikke kan lære det man skal på skolen, rammes de aller svakeste elevene hardest. Senere den kvelden spør en gutt i 4. klasse sin mor om hun også synes han er dum som ikke har lært å lese ordentlig enda. Da skulle hun ha sagt at det er politiske vedtak som gjør mor og barn triste og sinte på hverandre. Dét er det vanskelig også for en niåring å forstå, men det er selvsagt ikke han som er dum.

Selv sola må vente
når læreren ser eleven som ikke kan komme i gang i første time. Hun spør hva som har skjedd, men ingenting har skjedd. Ingen har vært slemme heller. Men ja, han har kranglet. Nei, ikke med noen på bussen, ikke ute i skolegården eller gangen heller. Med hvem da, en søster, en bror? Nei, verre, med mor - å! Det er trist, veldig trist – ville han helst snakke ut med henne, be om forlatelse? Ja. Å, ja – ja! Og tårer, mange tårer, og første time og hele skoledagen må ennå vente, for læreren må ringe mor og fortelle om dagen som ikke kan begynne, og spørre om mor vil snakke med en gutt som er veldig liten og veldig gjerne vil bruke telefonen på kontoret til å be mor om forlatelse for at han kranglet med henne i morges? Det får han, og så kommer han rød i ansiktet tilbake inn i klasserommet. Da først kan den første timen begynne, og læreren ser at sola skinner, og at det ville være umulig ikke å begynne den tålmodig ventende dagen med en glad sang.

Det må vi få til
tenker jeg, og ser gjennom bussvinduet ned på Statoil-stasjonen på Nansenplass på vei til et seminar ved IPLU om elever med lærevansker. IPLU er et akronym for Institutt for pedagogikk og lærerutdanning, og for å finne en tilsvarende glede over akronymer som her, må vi vel til Lenins omorganisering av den russiske staten 1917 - 1924. Ett seminar, sju års studier og tusenvis av pensum¬sider om barns læring senere, sitter jeg igjen med følgende essens: 1. Det du vil, får du til. 2. Det du ikke vil, får du ikke til. Selv om punkt 1 kan virke noe fremmed¬landsk egenlykkesmedaktig og eplekjekk-gryndersk, får man som lærere og foreldre aldri se bort fra at viljen bestemmer resultatet. Derfor punkt 2 for typisknorske tregetraustinger og innmedteskje¬tenkere. Denne kortversjonen fikk jeg ikke på IPLU - man fatter seg ikke nødvendigvis i korthet selv om man elsker akronymer - men av en tidligere elev som arbeidet deltid på Statoil, og som fikk delta i konsernets medarbeiderprogram. Heldigvis fikk hun tid til å lære meg dette også.

Et trist øyeblikk oppstår på Tromsø Lufthavn Langnes
når en tenåringsjente strener inn i avgangshallen med en venninne på slep. De reiser med lett bagasje, tungt malt i syltrange sko og bukser. Mor er med, ti meter bakenfor. Hun er også tynn og blek, men mors blekhet er en annen. Køene som leder mot sikkerhetssjekken strekker seg inn i kaféarealet, til de som har valgt en rolig start, eller som er akterutseilte med tomme blikk og glass. Mor nærmer seg sakte, men det er en barriere imellom dem. Mor smiler tappert og vinker, og får en lett og overfladisk hilsen fra den malte bleke i en uendelig kø mot sjekkposten. Ikke tusen metalldetektorer og røntgenapparater kunne registrere tristheten til én blek mor som forhåpningsfullt ser seg bak på vei ut, først én gang. Så en gang til. Den siste gangen ser jeg at hun ikke ville snu seg, men hun kunne ikke la være. Håpet var der om å møte noe som var forsvunnet fra datterens mørklagte øyne. Det som kunne gjøre henne til mor igjen, i et øyeblikk som favnet hele det tause livet som forener dem.

Man får ofte høre mer enn man ønsker
på rute 20. I middelalderens åpne fellesrom delte flere mennesker samme rom til alle slags aktiviteter, også intime. Da vi ble moderne og lærte oss å lese, opprettet vi private rom for våre liv, skriver den danske teologen Jan Lindhardt. Like bak meg bekjenner likefullt en voksen kvinne overfor sin venninne at hun ikke lenger orker krangel og urimelighet fra søsken og deres barn og inngiftede lykkejegere. De måtte bare ikke forvente at hun skulle stille opp for deres gamle far som før. Han bodde i barndomshjemmet, og var egenrådig og avvisende. På Lunheim Vest bekjente hun endelig en dyp sorg over tapet av barndomshjemmet. Jeg tenkte at hun nok sørget mest over tapet av sin far, og at hun befant seg ved reisens slutt. Ganske riktig gikk hun av på neste holdeplass, mens venninnen tok opp et Familien fra veskene sine. Det kostet 34,50, bussreisen bare halvparten, og på Malmveien snuplass var sjåføren klar for en ny runde med femti tomme skriftestoler.

En morgen er det vårlig i været
men en kald sno trekker ned Krokelvdalen. Nyss ankomne småfugler synger glade sanger mens de hopper i trær og på lyngtuer som stikker opp av snøen. På Malmveien snuplass går bussjåførene og venter i oppbrettede skjortermer, røyker eller henger over rekkverket på brua over den våknende Krokelva ved Trykkbassenget. Kontrasten mellom snøen i veikanten og asfalten er i ferd med å viskes ut, og solblinket fra Tromsøysundet er intenst. Riksveien bærer dype spor etter tusener av dagpendleres piggdekk, og det smeller i akslingen og knaker i karosseriet gjennom Evjenveien. Her stopper vi for en portugisisktalende kvinne med hvitt sjarmerende smil, et lite barn i vogna og en norsk ektemann på slep. Også de har fått besøk, forteller hun stolt til en venninne som kommer på ved bruhodet, besøk av morfaren til det lille barnet. Innhyllet i blå termodress og skinnlue smiler et sydlandsk, brunbarket ansikt over brua fra setet bak oss, mens datteren oversetter det som smilet for lengst hadde fortalt oss. Bussen nærmer seg Torgcenteret, og avstigende passasjerer retter på sine nye vårjakker, stryker umerkelig over småskolakken og henger på seg store, svarte solbriller. Så er også våren i rute på rute 20.

Her kan det passe også for oss å stige av og reflektere litt over lykken i et dikt av Annie Riis, før hver og en av oss tar fatt på våre respektive, forestående livsetapper, innvevd i våre eksistensfellesskap, usynlige eller synlige som på rute 20:

Da vi lette etter hunden
inne og ute
fant vi den ikke.

Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

Moralen er vel det mest menneskelige i mennesket?

Innlegget stod i Nordlys 26. januar. Den er en utdypning av den underliggende moralske problemstillingen i min kronikk (klikk!) i Nordlys 12. januar, som utløste god aktivitet på debattsidene (klikk!)i avisen!

”Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote”, skriver professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary i Aftenposten 19. januar. Sammenhengen som uttalelsen står i, er den moralsk-politiske diskusjonen i kjølvannet av Max Manus-filmen om det fantes en riktig og en feil side i Norges møte med nazismen.

Verdirelativisme er å avvise at det finnes ord og handlinger som objektivt sett er onde eller gode. Kan så lærere innta verdirelativistiske ståsteder i forhold til ord og gjerninger som skal formidles i undervisningen av barn og unge?

Verdigrunnlaget i lov- og læreplanverket
Skolens formålsparagraf er en verdiparagraf som fremmer en betingelsesløs humanisme gjennom å bygge på ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet”. Elevene skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst, og alle former for diskriminering skal motarbeides.

Dette siste styrkes av den relativt nye diskrimineringsloven (2005), hvor skoler tillegges et særskilt ansvar i § 5: ”Arbeidsgiver og ledelsen i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det skjer trakassering”. Den generelle læreplanen formidler dette juridiske og etiske påbudet som skolens verdigrunnlag i kapitlet ”Det meningssøkende menneske”.

Dette er utsagn i en objektiv etikk som skal ligge til grunn for de verdivalgene jeg gjør som norsklektor. Dette er verdier som Knut Hamsun krenker i blant annet sin omtale av samer, og som han viste ryggen ved sin tilslutning til nazismen.

Å velge eller ikke å velge Hamsun-verk er også et moralsk-politisk valg
Lov og læreplan slår fast at læreren har særlige forpliktelser overfor den objektive etikken og den faktiske historien, og toleranse er et vesentlig mål for undervisningen.

Her utfordrer Hamsuns diskriminerende karakteristikker av samer oss på to måter: 1. Vi vil ikke tåle utsagnene (fordi de er intolerante). 2. Vi vil ikke forby dem (fordi det vil være intolerant!). Ut ifra den ekstraordinære stillingen lærere står i, må vi likevel ta stilling på grunnlag av den objektive etikken som lov og læreplan anviser.

Dagens norsklæreplan er for øvrig den første i etterkrigstiden som gir norsklærere et åpent valg om de vil bruke Hamsun eller ikke. På grunn av Hamsuns valg av det onde bør vel norsklærere kunne begrunne sitt valg moralsk-politisk også, i tillegg til litterært, slik ordførere og universitetsrektorer får gjøre?

Når så disse kvier seg for å reise byster og bautaer av Knut Hamsun, når sjefen ved Trøndelag Teater erklærer sin scene for hamsunfri sone i et jubileumsår, kan jeg ikke se det selvsagte i forventningen om at norsklærere fortsatt skal gå foran ved å kanonisere Hamsun i skolen. I så måte er jeg svært glad for den store oppmerksomheten dette moralske problemet får og har fått på debattsidene i Nordlys.

Er ikke valget av Hamsun også et verdivalg?
Positive ungdommer viser daglig en radikal humanisme gjennom sin forbilledlige vilje til toleranse og sterke etiske bevissthet i engasjementet mot rasisme, vold og krenkelser av mennesker, dyr og natur.

I forhold til den betingelsesløse humanismen som er nedfelt i skolens verdigrunnlag, fremstår Knut Hamsuns valg av nazismen som svært utfordrende og urovekkende, men jeg respekterer selvsagt at andre ser dette annerledes enn meg. Samtidig ber jeg om respekt for det synet at det faktisk finnes en objektiv etikk og historisk sannhet å måle Hamsuns ord og gjerninger mot.

Det finnes en riktig og en gal side, og dette faktum medfører et valg som krever ekstraordinær bevissthet av lærere i møter med ord og gjerninger som krenker skolens verdigrunnlag. I så henseende ville jeg være takknemlig for innspill også fra de pedagogiske, teologiske og historisk-filosofiske fagmiljøene, gjerne ved Universitetet i Tromsø, innspill som kan bidra til å belyse dette verdivalget.

Det er altså verdivalget jeg har villet gi en påminnelse om i anledning Knut Hamsuns 150 år, og mine hensikter er i så måte de beste for så vel flotte elever som gode kollegaer i ungdomsskolen og den videregående skolen. Etter mitt syn er det også grunn til å markere Hamsun i 2009, men da også i lys av hans ord fra 1888 - kritisk fremhevet av dr. philos. Jørgen Haugan i Aftenposten 9. desember - om at moralen er ”det mindst menneskelige i mennesket”. I skolens verdigrunnlag er det motsatt.

Djevelens advokat fører dårlig forsvar

Dette er et tilsvar i Nordlys 17.1.09 til førsteamanuensis Nils Magne Knutsens tilsvar i Nordlys 15.1.09 til min kronikk om Hamsun (klikk!) i samme avis 12.1.09. Professor Henning H. Wærp hadde et tilsvar til kronikken i Nordlys 16.1.09. Wærp og Knutsen er tilsatt ved Humanistisk fakultet (nordiskseksjonen) ved Universitetet i Tromsø. Humanistisk fakultet har en egen Hamsun-gruppe hvor også Knutsen og Wærp inngår. Nils Magne Knutsen var for øvrig min lærer da jeg studerte nordisk i årene 1989-1992. Se også her (klikk!)

Norges politiske selvstendighet er innskrevet i Grunnloven. Norges kulturelle selvstendighet er innskrevet i nasjonallitteraturen av stormenn som Wergeland og Bjørnson. Disse forfatterne er nasjonale helter på linje med eidsvollmennene, unionsmotstanderne og motstandskjemperne, og de hører hjemme i den nasjonale historien som gode nordmenn.

Norge har også en ond forfatter som bare kan være helt i sin egen gigantmyte, men aldri i nasjonalhistorien – Knut Hamsun. Hans person bryter med den norske forestillingen om at forfattere ikke er onde, skriver Jørgen Haugan i Aftenposten 9. desember.

Hvordan skal man så forholde seg til den atypiske onde, norske forfatter i formidlingen av nasjonens litterære kanon i skolen? Det var problemstillingen for min kronikk om Hamsun som falt Nils Magne Knutsen så tungt for brystet.

Mester og apologet
Knutsen er en av heltene i dokumentasjonen av den nordnorske kulturen og litteraturen; fremragende er hans innsats for de mange nordiskstudentene han har hatt, meg selv inkludert. Alle de tusen som har lest hans bøker eller hørt hans foredrag, kan skrive under på at Knutsen hører til på øverste hylle blant nasjonens kulturkåsører. Hans evne til å trylle frem bilder og stemninger fra historiske og litterære miljøer, til å mane frem mening gjennom fortellekunstens sjenerøse ornamenter, hever ham også opp blant nasjonens barokke mesterretorikere.

Grunnen til at jeg ser meg nødt til å gi denne beskrivelsen av Nils Magne Knutsen, er at det er komplett umulig å skimte mesteren i hans tilsvar til min Hamsun-kronikk. Langt det meste av tilsvaret er iøynefallende platt og uinteressant, målt opp mot de ressurser som Knutsen faktisk har til forvaltning. I tilsvaret fremstår Knutsen derfor bare som enda en døv apologet som vil forsvare Hamsun-myten alltid, overalt, uansett.

Hva en apologet er? Det er en vokter av myter som bærer sementerte og udiskutable forestillinger om verden. En myte er en fortelling som er tømt for historisk mening, og den står uten forankring i noe historisk verdisystem, skriver Roland Barthes i Mytologier. Myten sletter historiens spor, og myten krever ingen refleksjon, bare allmennhetens oppslutning.

En apologetisk mytemaker må man møte på disse premissene. Spørsmålet er om man skal bli møtt av apologetiske mytemakere når man henvender seg til Universitetet i Tromsø gjennom offentligheten.

Hva skal vi kunne vente oss av et universitet?
Jeg trodde Universitetet i Tromsø var rett adresse, men tilsvaret fra Nils Magne Knutsen kan tyde på at jeg ringte på feil dør. Med tanke på den oppgaven som universitetet har som premisslegger for formidling av vitenskap og kultur, tror jeg likevel at jeg som norsklektor kan forvente mer enn det Nils Magne Knutsen tilbyr i sitt tilsvar.

Avslutningen hans lover imidlertid godt, og jeg beklager sterkt at ikke Hamsun-gruppa ved universitetet fikk ressurser til å realisere en Hamsun-høring. En Hamsun-høring med bredde til å favne spenningen mellom forfatterens nedrige moral og hans skjønne kunst, ville da etter mitt syn tjene på en internasjonal tilnærming. Derigjennom kunne vi også få kunnskap om hvordan andre land forholder seg til sine onde kunstnere. Som tilhører til en slik ville jeg ganske sikkert bli bedre rustet til å undervise om Knut Hamsun.

En Hamsun-høring kunne kanskje føye sammen og balansere litteraturhistoriens schizofrene bilde av Hamsun, slik at forfatteren kan finne sin rettmessige plass i forbryterhistorien, og forbryteren sin plass i forfattermyten. En slik høring ville være svar på min utfordring til Universitetet i Tromsø og Hamsun-selskapet, og et slikt eller liknende tiltak må uansett til før en forsoning av forfatteren og forbryteren Hamsun kan finne sted. Det er muligens en slik forsoning lederskribenten i Nordlys etterspør i samme avis som Knutsens tilsvar stod i.

En forsoning av den onde Hamsun med den gode Hamsun kan sikkert skje, men ikke gjennom fagmiljøets irriterte og autoritære avvisninger av andre perspektiver enn ens eget. En forsoning kan bare skje gjennom kunnskap og erkjennelse som frembringes i et åpent kommunikasjonsfellesskap basert på jevnbyrdighet og gjensidig tillit. På slike betingelser ville kanskje flere våge å ytre seg i offentligheten om Hans Hellighet Hamsun uten å måtte stå skolerett for mester Knutsen etterpå.

Eit minoritetsspørsmål til Aetat

Dette er ein tekst eg fann da eg rydda i gamle filer. Han var på trykk i Dag og Tid i 2003 ein gong.

Ettersom feminismen er ute av verda og kvinnene på jobb, er det ei offentleg satsingsoppgåve å få folk med minoritetsbakgrunn ut i arbeid. Kva er da meir naturleg enn at Aetat går føre som eit framifrå døme? I Noreg er det om lag 350.000 menneske som talar minoritetsspråk. Desse språka kan grovt delast inn i tre grupper, skriv Lars Anders Kulbrandstad i siste nummer av Språknytt (nr. 1-2/2003). Det er det samiske språket, som blir tala av opptil 20.000 personar, språk til andre nasjonale minoritetar og dei mange innvandrarspråka.

I Norsk Lysingsblad møter ein menneske med minoritetsbakgrunn hovudsakleg under tre rubrikkar: 1. Forkynning i separasjons- og skilsmissesaker, samt stemningar i farskapssaker, der fuglen er floge. 2. Kunngjeringar frå Føretaksregistret i Brønnøysund av typen ”Enkeltmannsforetak. Firma: Happy Grill. Næringsvirksomhet: Gatekjøkken”. Så langt må ein kunne seie at Lysingsbladet held stereotype fordommar om personar med minoritetsbakgrunn ved like, men det betrar seg på det tredje hovudfeltet, annonsar for ledige stillingar i det offentlege.

I Norsk Lysingsblad nr. 159 frå mandag 14. juli 2003 les eg at Lensmannen i Ringebu treng ein vikar som kan vere politiførstebetjent, og han oppmodar personar med minoritetsbakgrunn til å søkje. Rett føre denne annonsen lyser Aetat Oslo og Akershus ut ei stilling som konsulent, og oppmodar personar med minoritetsbakgrunn til å søkje. Så er det slutt på den offentlege konsensusen, for rett bak Lensmannen i Ringebu skjer det eit språkleg krumspring med minoritetspolitisk konsekvens innaføre den same Aetaten.

Det er Aetat Vadsø som treng ein førstekonsulent, men tru berre ikkje at dette arbeidskontoret oppmodar personar med minoritetsbakgrunn om å søkje. Nei, Aetat Vadsø søkjer heller særskilt etter personar med innvandrarbakgrunn, altså alle andre minoritetar enn samar og kvenar, som det riktig nok er ein god del av i Finnmark. Samar og kvenar som ynskjer seg arbeid i det offentlege, får heller søkje konsulentstillinga hos Aetat Oslo og Akershus, eventuelt vikariatet som førstebetjent hos Lensmannen i Ringebu. Ja, for så kan jo han eller ho som første sak etterforske diskriminering på etnisk grunnlag i stillingsannonsar frå offentlege etatar.

Støvkorn i ruter

(Klikk på rutene for større bilde.)

Hvordan finnene ble så flinke.

Papirpublisert i Bergens Tidende 13. desember 2004.
Se også Finland for en fremmed.

PISA er her igjen, med Finland på toppen av pallen og Norge knapt på poengplass i noen disipliner. Den som vil vite hvordan den finske skolen ble den beste i verden, uten å ta vulgærveien om innvandringsstatistikkene, gjør lurt i å gå 150 år tilbake i tid, til den hegelianske æraen i finsk skole.

I det perifere, russiske storfyrstedømmet Finland, utpint av århundrers svenskevelde, våknet en gryende frihetstrang under innflytelse av de tyske idealistene Fichte, Schelling og Hegel. Hegelianismen ble sterkt inkorporert i det nasjonale frihetsprosjektet og Finlands dannelsesinstitusjoner, skriver Kari Väyrynen i Der Prozess der Bildung und Erziehung im finnischen Hegelianismus (1992). Hegel utviklet selv ingen spesifikk pedagogikk, men den hegelianske ideen innebærer en foredlingstanke basert på ånd, bevegelse og forbedring gjennom fornuft og moral.

I Finland kan ikke den pedagogiske innsatsen skilles fra den nasjonale ideen slik den viser seg i språk, kultur og selvstendighetstrang, like lite som Finlands nasjonale oppvåkning kan skilles fra J. V. Snellmann. Ved siden av den praktiske skolebyggeren Cygnæus regnes Snellman som far til den finske folkeskolen. Arbeidsmoral, egenaktivitet, selvbevissthet og et kritisk forhold til lærestoffet er nøkkelord i Snellmans dannelsestenkning.

En genuin kunnskapsskole.
Den finske skolen har siden Snellmans patriotiske opplysningsfilosofi på midten av 1800-tallet hatt som målsetning å sikre landet politisk og økonomisk selvstendighet. I dag lever faktisk Finland av sitt skolesystem, i og med at stadig større deler av den nasjonale økonomien er basert på såkalt kunnskapsindustri; Nokia var mer enn et heldig øyeblikk.

Ved innledningen til 1990-tallet satte den finske staten seg som mål å utvikle den finske skolen til intet mindre enn den beste i verden, og lyktes med denne ambisiøse målsetningen. Ti år senere valfartet skolefolk fra resten av Norden og Europa til Finland for å se og lære av det landet som utmerket seg med de ypperste resultatene i en omfattende skoleundersøkelse i alle OECD-landene, den såkalte PISA-undersøkelsen av 15-åringenes skolekunnskaper.

Det er disse 15-åringenes utbytte av den finske folkeskolen som legger grunnlaget for det tre-årige gymnaset med avsluttende studenteksamenen. Gymnaslæreplanene er innrettet mot at elevene senere skal kunne studere ved høyere, teoretiske læresteder. Her er universitetene med på å kontrollere kvaliteten ved å holde egne opptaksprøver, samt ved å ha representanter i kommisjonene som utarbeider oppgavene til studenteksamen. Kunnskapssamfunn som det finske bygges stein på stein, med en solid grunnmur på et fast underlag. Det er studenteksamenen en prøvestein på.

Studenteksamenen.
Gymnasets avsluttende eksamen kalles studentskrivningarna. Det arrangeres studenteksamen både vår og høst, men for å få gå opp til disse slutteksamenene, må avgangselevene ha gjennomført og bestått minst 75 kurs fra læreplanene. De flittigste kan ha lest mer enn 90 kurs, mens andre med nød og neppe når 75. Elever som ikke består kurs eller mangler kurs, må avlegge prøve første skoledag etter sommerferien.

Hvert læreemne er inndelt i tre kursnivåer, en obligatorisk del, en fordypningsdel og en utforskningsdel hvor man skal anvende fagets metodikk. Hvert kurs blir avsluttet med karakterbedømning på et solid prøvegrunnlag. Elevene avgjør selv hvilke kursnivåer de vil avlegge eksamen innenfor, men anbefales å avlegge minst én prøve på et mer krevende kursnivå. De må derfor ha et bevisst forhold til lærestoffet for å kunne gi en påkrevd oversikt over hvordan de tenker å dele inn sin studenteksamen.

Prøvene til studenteksamen er delt i fem emner: 1. Morsmålet. 2. Det andre nasjonalspråket, som er inndelt i to nivåer, et langt og et middels langt kurs. 3. Fremmedspråk, som også er delt i to nivåer, et allment, kort kurs og et langt og mer krevende kurs. 4. Matematikk, delt i et langt og et kort kurs. 5. Realprovet, som er en kombinert prøve over samfunns- og naturfagsemner.

Allmenndannelse heller enn nytte.
I tråd med den hegelianske tradisjonens avvisning av rene nytteformål for skolen omfatter realprovet ti emner som er rettet mot allmenndannelsen: 1. Evangelisk-luthersk religion. 2. Gresk-ortodoks religion. 3. Livssynskunnskap. 4. Filosofi. 5. Psykologi. 6. Historie og samfunnslære. 7. Fysikk. 8. Kjemi. 9. Biologi. 10. Geografi. Det er et begrenset antall oppgaver kandidatene kan skrive, og et poengsystem som gjør at de kan kalkulere sin mulige poengsum underveis ut fra hvilke oppgaver de velger å besvare.

Studentskrivningene om våren er de mest omfattende å arrangere, og siden våreksamenene tar til allerede i februar, må avgangselevene melde seg opp senest i november. De som ikke får godkjent sine prøver, får anledning til å avlegge nye prøver to ganger deretter. Beståtte eksamener kan fornyes én gang, med unntak av realprovet, som kan fornyes to ganger.

Skolen har høy status.
Studentskrivningene er en årlig storhendelse i Finland, og mediene viser både abiturientene og oppgavene stor oppmerksomhet. Siden Finland gjorde det så bra i PISA-undersøkelsen som ble offentliggjort i 2001, og enda bedre i den som ble kunngjort på selvstendighetsdagen 6. desember i år, har dette åpenbart medvirket til en fornyet interesse for den finske skolen.

Etter den første PISA-undersøkelsen valfartet europeiske, nordiske og norske politikere og skolefolk til Finland, og mange har vel begynt å pakke koffertene igjen. Det er min påstand at de må bli skuffet om de reiser for å få ta del i et under, for Finlands skolesystem er ikke et under, men en systematisering av arven fra 1800-tallets hegelianske rasjonalisme og åndelige idealisme under 1900-tallets mer pragmatiske perspektiv.

Finske skoler står i en tung kunnskapstradisjon som krever arbeid og system, rutiner og bearbeidelse av rutiner, krav til lærere og elevers arbeid om å oppfylle forventninger om elementær systematikk og disiplin over tid. Så skal det også sies at skole, lærerutdanning og læreryrke har en etter forholdene høy status i Finland, selv om lønningene i industrien kan være høyere også her.

Finland er ennå ikke et land for såkalt progressiv pedagogikk selv om man selvsagt reviderer sine læreplaner. Landet har utviklet og beholdt et velfungerende system hvor lærere og elever ikke er i tvil om hva skoleinstitusjonen krever av dem. Derfor ble nok så vel finske lærere som skolepolitikere forundret over den interessen det finske skolesystemet med ett ble utsatt for fra omverdenen, og spurte lett forundret: - Men hva gjør dere, da?

Det nordiska arvet.

Papirpublisert i Hufvudstadsbladet 20. juli 2002.

Oversatt av Maria Lindh-Garreau.

Det är riskfyllt för samhällen att öppna sin tradition för
impulser utifrån. Men det är också riskabelt att stänga in
sig i fjället med Pia Kjærsgaard och Carl I. Hagen och vara
sig själv nog.

Vad händer med innehållet i begreppet "den nordiska
kulturen" under de demografiska och kulturella förändringar
som Norden nu genomgår? Norden är faktiskt inte den homogena
region som myten om den nordiska kulturtraditionen
förutsätter. Den myt som ligger till grund för ett
självlegitimeringsarbete som 50-årsjubilaren Nordiska Rådet
har utfört sedan år 1952. Sverige har drivit på det nordiska
samarbetet, och är samtidigt det nordiska land som har tagit
emot flest utlänningar de senaste tio åren. I Sverige är
idén om det mångkulturella samhället levande, och i
tongivande sammanhang har föreställningen om det
mångkulturella samhället nästan blivit ideologi.

En oliktänkare är litteraturhistorikern Nils Uthorn, som har
svenska som modersmål och således tillhör en nordisk
majoritetskultur. Han menar att invandringen till Sverige
påverkar hela den nordiska kulturidén (Hufvudstadsbladet
16/4 -02). Det är två centrala punkter som får Uthorn att
uppmärksamma den nordiska kulturen i en tid och i ett
samhälle som har ett mångkulturellt samhälle som politiskt
mål. Det första är att det svenska språket och den
kulturella homogeniteten urvattnas av invandring ? endast
88% av Sveriges befolkning har idag (någorlunda) svensk
släkttavla. Den andra centrala punkten är att Sverige är
Nordens mitt, och att det som händer med Sverige, får
konsekvenser för hela Norden. Här citerar han Arne Ruth i
boken Det moderna Sveriges myter: "En svensk nationalkänsla
som vill undvika chauvinismens fallgrop måste med
nödvändighet intressera sig lika mycket för de nordiska
grannländerna som för Sverige."

Kopplingen mellan Ruth-citatet och Uthorns resonemang leder
till konklusionen att känslan för "det nordiska" som idé och
tradition blir mindre genom invandring och genom en allmän
öppning av den egna kulturen för massiva intryck utifrån
(nordamerikanisering). Den svenska kulturen, språket och
traditionen kommer att mista sin relevans i Sverige och
Norden eftersom invandrare saknar intresse för det svenska
och det nordiska, och eftersom den nationella traditionen
inte tål den globala mediaindustrins press. Det som står på
spel, är alltså inte bara den svenska traditionen, men hela
den nordiska identiteten:

Och det kulturarv, som vi inbjuder [invandrarna] att ta del
av, är vida större än det svenska. Dit hör alltså inte
enbart Bellmann etc. Till vårt samnordiska arv räknas i lika
hög grad Andersens äventyr, Sibelius musik, isländska
ättesagor, Edvard Munchs konst, Mumintrollet och
klättermusen, danskt öl och finskt rågbröd, julbocken och
påskelden och midsommarvakan och oändligt mycket annat.

Avgörande för framtidens innehåll i begreppet "nordisk
kultur" är, som jag ser det, om kulturen ses som öppen och
inkluderande eller exklusiv och inlåst i myter om nationella
traditioner. En påminnelse från Teddy Brunius (Nordisk
Tidskrift 6/93) kan vara på sin plats: "Mycket av den konst
vi beundrar som nordisk tradition, är importerad eller
skapad av invandrare eller konstnärer som kommit till Norden
för att sedan försvinna igen; tyska, engelska, holländska
konstnärer och konsthantverkare som skapar arkitektur, bild,
måleri med motiv från Norden." I den nordiska humanistiska
traditionen slår dessutom inspirationen från mellanösterns
tänkesätt starkt igenom vår kanonisering av kristendom och
grekisk filosofi som de humanistiska vetenskapernas
grundpelare.

I det stora perspektivet är ju alla i Norden invandrare
eller ättlingar till invandrare som en gång följde iskanten
norrut, men det är svårt att relativisera begrepet
"nordisk"; utsmyckningarna av vikingaskepp och stavkyrkor,
den fornnordiska mytologin och islandssagan är inte bara lån
och översättningar av konstintryck utifrån ? det är nordisk
konst och kultur. Men är sådana ingredienser i den nordiska
kulturen något som ättlingar av stora indiska, egyptiska
eller arabiska kulturer önskar identifiera sig med efter att
de invandrat till Norden? Och upplever de det som värdefullt
att deras barn integreras i en nordisk kultur? För att
ställa frågan till invandrare krävs att vi själva upplever
vårt nordiska kulturarv som moraliskt värdefullt,
konstnärligt inspirerande och identitetsskapande.

Det är riskfyllt för samhällen att öppna sin tradition för
impulser utifrån, inte minst om samhället saknar den
trygghet som en stark identitet och självkänsla ger. Men det
är också riskabelt att stänga in sig i fjället med Pia
Kjærsgaard och Carl I. Hagen och vara sig själv nog. Det är
ändå förståeligt om man som danskarna och norrmännen vill
lyfta garden när ens egen identitet och självförståelse har
hamnat i gungning efter årtionden av nordamerikansk invasion
på områden som tradition, moral och tankesätt. Danmark och
Norge har väl inte primärt ett invandringsproblem, men ett
socialt och kulturellt modernitetsproblem, för att inte säga
identitetsproblem.

Detta identitetsproblem gör det vanskligt för invandrare att
identifiera levande nationella traditioner och med en
nordisk kultur som fungerar legitimerande för befolkningarna
i Norden. Det är kanske lättare och tryggare för en irakier
i Sverige att hålla sig och sina barn till en tydlig,
medtagen tradition i mötet med en moralisk och kulturell
kakofoni än att gå omvägen via en otydlig och förvirrande
blandning av svenskt traditionsstoff och mångkulturell
ideologi. Vi bör väl ta reda på vad nordisk kultur och våra
nationella traditioner är och vad de betyder för oss i dag,
innan vi kräver att invandrarna skall tillägna sig dem?

Prisen for prisen.

Papirpublisert i Avisa Nordland i 2006.

Eg hadde eigentleg levert det siste bidraget mitt til denne gratisspalta, men det gjekk redaksjonen hus forbi. Redninga rett før deadline får vere at eldstedottera mi, Katrine i tiande, har skrive eit snusfornuftig skuleessay som eg går god for. Det går som så:

”Ein dag eg gjekk heim frå skulen, såg eg noko merkeleg: Ein gut på om lag tolv år gjekk føre meg på vegen. Ikkje at det var så rart, sidan alle gutar går på vegen når dei skal heim. Det som var så underleg, var ryggsekken hans. Bakpå sekken var det nemleg seks runde lommer med glidelås på, og kvar av dei såg ut til å passe perfekt til ei snuseske. Så kan ein undre seg: Kva skal ein tolv år gammal gut med ein sekk som er laga slik at ein kan frakte med seg snusen sin til skulen?

Snus er eit rusmiddel som påfører brukaren både ”snuslomme” i munnhola, høgt blodtrykk, skadar på skjellett og musklar, sukkersjuke og hjarte- og karsjukdommar. Dette er skremmande fakta, og det er berre ein liten pris kvar dag som leier til slike skadar. I Nordland er det visstnok heile 32 % av gutane på ungdomsskulen som snuser. For å kunne kjøpe snus må ein vere over 18 år, men ingen av ungdomsskulegutane og dei færraste av gutane på vidaregåande er gamle nok til å kjøpe snusen sin sjølv. Løysinga deira er anten å spørje eldre søsken eller å nytte seg av eldre venar til å gjere noko ulovleg.

Ved sida av å medvirke til lovbrot, får snusarane gule tenner, dårleg ande, skitne fingrar og hamsterutsjånad. Ein blir ikkje mykje kul av å ha kul på leppa og sjå ut som ein gnagar, seier no eg, og personleg synest eg at snus er ukledeleg, ekkelt og beint fram urkomisk. Kvifor i all verda vil gutane sjå ut som hamstrar som har lagra all maten sin i overleppa? Eg veit ikkje kva andre jenter på min alder meiner om slike snushamstrar, men eg ville ikkje likt å kysse ein med snus, eller halde han i handa for den del.

Kvifor i all verda snuser da så mange gutar som elles er så opptekne av kva vi jenter tenkjer om dei? Den snuseska gutane forsyner seg av, har tre prisar: prisen i butikken, prisen dei puttar under leppa og prisen dei må betale med helsa. Dei gule tennene, den dårlege anden, dei skitne fingrane og hamsterleppa - trongen må vere sterk når prisen er så høg”, skriv dottera mi. Sjølv er eg kisteglad for at kona mi ikkje har snus under leppa, og får heller tåle at ho har bein i nasen.

Dei siste setningane mine går til Bente som ikkje forstod min ”Skyttargravpoesi” (AN 29/12): Det at du ikkje kunne forstå det eg skreiv om, skuldast at det eg skreiv om, ikkje kunne skrivast om i normalspråket. Korleis skulle du da kunne forstå teksten? Det er eit svimlande poeng: Da du forstod at du ikkje forstod, forstod du meininga med teksten, med andre ord. Med poetiske ord. La oss berre seie som så, at det er ein samanheng mellom det å skjønne og det skjønne i språket. Ein treng rett verktøy, som det poetiske språket er, i møtet med det uforståelege, som til dømes livet er.

Framsteg

Eg følgjer med i norsk politikk så godt eg kan, men lett er det ikkje. Det står så mange TV-kamera og mikrofonhaldarar i vegen.

Det problemet eg skal sjå nærare på her, kan vere like mykje psykologisk som politisk. Problemet er ein manglande vilje til å innsjå at ein er blitt overflødig. Tesen eg vil setje fram, er at forandringar i samfunnet gjer politiske parti overflødige, og då ikkje berre Venstre kvar gong.

Det første partiet som blei overflødig, var sjølvsagt embetsmannspartiet Høgre. Då parlamentarismen blei inn og unionen ut, skulle eigentleg Høgre også ut. Det var Venstre som var den politiske krafta i Noreg på den tida. No skal ein ikkje undervurdere Venstre som reformparti seinare også, men den sosiale uroa etter 1. verdskrig var det Arbeidarpartiet som kunne handsame best politisk. Ikkje aleine, for både Bondepartiet og Nasjonal Samling var politisk representative for Noreg i 20- og 30-åra. Noregs kommunistiske parti fekk også ein plass i sola før det blei vaska bort av Gerhardsens omsutsfulle tale på Kråkerøy i 1948.

Dei samfunnsoppgåvene som stod att å løyse i 1950, var følgjande: å byggje industri og bustadar til arbeidarar, å gjere Noreg sjølvforsynt med mat, å byggje ein utdaningssektor og gjeve studielån til folket, å innføre moms, å finne olje, å seie nei til den europeiske fellesskapen, å avvikle industrien, urbanisere og skape bustadmangel, å gjere Noreg avhengig av matimport, å rasere utdaningssektoren og krevje inn studielåna, og til sist å innføre enda meir moms og smørje kvarandre med oljepengar etter å ha sagt nei til den europeiske unionen denne gongen.

Til dette trongst Ap og Senterpartiet, som tok for seg av industri- og landbruksveljarane, medan Sosialistisk Folkeparti lokka til seg veljarar frå utdaningssektoren. Etter avviklinga av desse sektorane som livskraftige samfunnsområde, var sjølvsagt dei politiske ideane for desse sektorane også borte. Ettersom parti utan samfunns- eller idégrunnlag er overflødige, var dette over og ut for Sf, Sp og Ap.

Nordmenn anno 2006 er sofistikerte forbrukarar som konsumerer fordi ho fortener det og han må ha det. Berre må ha det. No er det urettvist å seie det slik, for me er ikkje berre kalde konsumentar, men også kjenslevare konsumentar innimellom. Det er dette konsumpolitikarane i Framstegspartiet og samvitspopulistane i Kristeleg Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti har forstått.

Dette gjer at eg no kan konkludere over dei premissane som er gjevne ovafor: Me kan fusjonere Frp, Krf og SV til eitt parti. Konsumideologane frå Frp kan gjere Noreg billegare 363 dagar i året, medan samvitsfløya med utspring i Krf og Sv spesialiserer seg på tung samvitspolitikk under TV-aksjonane 24. oktober og den 24. desember. Sjølv har eg vore overflødig veljar lenge, det ser eg no, men det får så vere, det også.

Målstyring

Mål-middel-tenkningen kommer fra det teknisk-instrumentelle området i samfunnet, fra industri og næringsliv, og har et gyldighetsområde som er begrenset til teknikken. Det farlige ved å innføre formålsrasjonaliteten i skolen, er at skolen ikke er et teknisk-instrumentelt område, men et sted der dannelse av mennesker skal finne sted. Denne dannelsen må utløse møter hvor vår væren i verden har verdi i seg selv, og ikke bare er midler for andres mål.

Når man tvinger mål-middel-tenkningen inn som overordnet og styrende i alle deler av skolens virksomhetsområder, gjør man pedagogikken og møtet mellom lærer og elev om til teknikk – samhandlingsteknikk, samtaleteknikk, møteteknikk, læringsteknikk, kriseteknikk. Motsetningen til den teknokratiske målstyringen er den utskjelte individuelle praktiseringen, kalt privatiseringen av læreryrket, som uten tvil har sikret det nødvendige mangfoldet av pedagogiske gjerninger.

Læreryrket kan ha likhetstrekk med Sisyfos’ virke i Hades. I Myten om Sisyfos viser Albert Camus hvordan Sisyfos’ straff blir hans lykke. Når Sisyfos kan trille sin stein opp, gå rolig og beroliget etter den ned, fordi han vet at den er der for at han skal trille den opp igjen, så er han lykkelig. I det absurde ved hans liv (eller død) har han ervervet seg en trygg, forutsigbar og meningsfylt tilværelse som han har fullstendig herredømme over – en drømmesituasjon for oss som lever i det 21. århundret.

Lærerne sliter hver dag med liknende oppgaver, og deres skjebne er ikke mindre absurd. Tragisk blir de imidlertid bare i de øyeblikk de blir sin skjebne bevisst som noe rasjonelt, og ikke absurd, som Dag Solstads litterære refleksjonsatleter. ”Sisyfos”, sier Camus, ”kjenner hele omfanget av sin elendige lodd: det er den han tenker på under nedstigningen. Klarsynet som skulle være hans lidelse, fullbyrder samtidig hans seier. Det finnes ingen skjebne som ikke kan overvinnes med forakt.”

Hvem andre er vel så nær en slik absurd frihet fra sine lunefulle politikerguder, enn lærerne, om de definerer dannelsesoppgaven som sin, og tar den på seg? Om de bestemmer seg for foraktfullt å sone straffen etter syndefallet, etter Adams smak på den forbudne frukten fra kunnskapens tre? Hvem andre enn lærerne kan ta denne straffen på seg, og ved det finne den sisyfoske lykke? Men da må lærerne gå foran som samfunnsutviklingens avantgarde, bryte ut av den falske bevisstheten om rasjonalitet som råder, og fortsette å rulle stein. Opp og ned, evig må dannelsens stein rulles, opp, ned, opp, ned –

Skyttargravspoesi

”Mine setninger oppklarer ved at den som forstår meg, når han ved deres hjelp – med dem som trinn – har hevet seg over dem, til slutt erkjenner at de er meningsløse. (Han må så å si kaste vekk stigen etter å ha klatret opp.) Han må overvinne disse setningene. Da ser han verden riktig.”

Dette skreiv Ludwig Wittgenstein frå skyttargravene i eit Europa som skulle skifte ham igjen. Tractatus Logico-Philosophicus (1918) er så mykje meir enn eg kan fatte og tale om, men om ein tillet seg å bruke ein poetisk lesemåte på delar av Tractatus, kan ein kanskje få del i noko essensielt: Ein kan tenkje klårt om verda og vilkår for verda sjølv om ein sit i ei skyttargrav, sjølv om heile verda går under omkring deg, og menneskeverdet er det som renn ut av dei maltrakterte menneskekroppane der oppe.

Det er klårleik og von i dei useielege konsekvensane av skyttargravpoesien i Wittgenstein-setningane, som i 5.6 ”Grensene for mitt språk betyr grensene for min verden” og 6.373 ”Verden er uavhengig av min vilje”. Poesi er også å tale om hendingar og handlingar i den fysiske verda med andre setningar enn dei logiske, med andre ord, å tale med meiningslause ord om det som er bortanfor logikken.

Eit framifrå døme på dette er José Saramagos hyllest til poeten Fernando Pessoa i romanen Det året Ricardo Reis døde (1984). Ricardo Reis kjem attende til Antonio Salazar-styrte Portugal frå kolonien Brasil i desember 1935, kort etter at Fernando Pessoa har døydd. Reis er ein fornem lækjar som er resignert tilskodar til verda: ”Klok er den som sier seg tilfreds med å bivåne verdens teater”. Benito Mussolini har byrja krigføringa mot etiopiarane, og Ricardo Reis er eit av mange tagale vitne til at borgarkrigen nærmar seg i Spania. Francisco Franco skal om vel eit år bli leiar av den fascistiske Falangen, Tyskland rustar opp og det uunngåelege skal hende i Europa – igjen.

Det er ingen hvile å finne i verden, hverken for de døde eller for de levende, Hva er så forskjellen mellom dem, Det er kun én ting som skiller dem, de levende har fortsatt litt tid på seg til å uttale ordet og utføre handlingen, Hvilken handling, hvilket ord, Jeg vet ikke, man dør av å unnlate å utføre den, det er det vi dør av, ikke av sykdom, og det er derfor de døde strever slik med å godta sin egen død, Min kjære Fernando, du har lest for mye, Min kjære Ricardo, jeg leser ikke lenger.

”Denne samtalen, som er to ganger usannsynlig, står nedtegnet som om den fant sted, det var ingen annen måte å gjøre den sannsynlig på,” held Saramago fram. Nei, det er knapt nokon betre måte å gjere forteljinga si sannsynleg på, enn å skrive ho ned, sjølv om orda er meiningslause i wittgensteinsk forstand, for i skrifta kan ein få og gjeve påminningar om kva verda er og har vore, og finne von om ei betre verd, Men da må ein vel kunne lese og skrive, Min kjære lærar, det treng ein ikkje lenger.

Elementær ministerkunnskap

Papirpublisert i Avisa Nordland i 2005.

Innbyggernes ferdigheter i å lese og tilegne seg kunnskap, samt å formulere seg i tale og skrift, er fundamentet for demokratiske samfunn. Det må derfor stilles strenge krav til dem som har ansvar for skole og opplæring. Om noen synes de følgende kravene er urimelige, så betyr ikke dette at det er kravene det er noe galt med.

Både foreldre og lærere må være gode forbilder for barna, vise dem gode eksempler på dyder, og kontrastere disse med uakseptable laster. Dette innebærer et kritisk forhold til de språklige uttrykkene som barna skal få møte under oppveksten. Disse må danne en kanon av høyverdige tekster som også er veivisere til god livsførsel.

Av dette følger ikke negative holdninger til samtidslitteraturen, men erkjennelsen av at det ligger en dynamikk nedfelt i menneskets natur som gjenspeiles av litteraturen. Likevel er det slik at noen tekster har større autoritet enn andre, og at lærerne ikke kan være orienterte om alle ting. Faktisk er det en dyd å være uvitende om en del fenomener i tiden, for tenkeevnen bør forbeholdes de riktige tingene.

Barna må ikke kaste bort sine mest fruktbare læreår på litteratur og medier som verken formidler det gode språklige eksemplet eller representerer de dydene en god innbygger og et godt menneske bør ha. Det er selvsagt en utilgivelig forsømmelse å overlate til barna selv å velge mellom det forbilledlige og forkastelige.

Den gode læreren formidler kunnskapen til elevene på en klar måte, og hun bruker eksempler som er språklige og moralske forbilder. Elevene lærer av å etterlikne de gode eksemplene, og læreren viser dem også hva hun selv kan prestere innenfor sitt fag. Hennes livsførsel er forbilledlig, og hun viser glede over yrket sitt. I møtet med elevene er hun vennlig, men ikke ettergivende, og hun holder disiplin uten å bruke vold.

Elever er av ymse slag, erkjenner den gode læreren, men hun avskriver ingen, bare deler dem inn etter deres læreforutsetninger. Viljen er oftere til hinder for læring enn evnen, og her har hjemmet et ansvar. Barna må ikke skjemmes bort til latskap og bortforklaringer, men gis arbeidsdisiplin og lyst til å søke kunnskap. Dette kan foreldrene bidra til ved selv å søke kunnskap og velge de beste forbildene for de barna de vil så vel.

”Den fremste både i talekunst og livsførsle skal vere lærar i tale og handling”, og de yngste elevene skal få de beste lærerne. Det er de som er lettest å forstå, for ”di dårlegare ein lærar er, di meir uklår vil han vere.” I motsetning til de yngste kan de eldre elevene gjennomskue og verge seg mot dårlige læreres undervisning. Av den beste læreren tilegner elevene seg heller ikke feil og unoter som må plukkes av dem senere.

Velg derfor gode skoler, sier forfatteren av dette pedagogikkverket, og legger til at han aldri ville sende gutten sin dit han blir forsømt. Det er beklagelig at de som trenger det mest, neppe vil lese Quintilians Institutio Oratoria (ca. 95 e. Kr), men Kunnskapsministeren fra Skolepartiet må vel ha lest den?

Bok eller bærbar?

Papirpublisert i Avisa Nordland i 2005.

Den kommende skolereformen Kunnskapsløftet hviler på fordringen om en digital plattform som læringen skal skje på. Dette er den videregående skolen og forlagene på ingen måte forberedt på. Hovedskylda har Reform ’94, som tonet ned lærerens betydning i læringsprosessen, og gjorde læreboka til skolens viktigste ressurs.

De læreverkene som ble produsert for Reform ’94, er de største og mest påkostede i skolehistorien. Innkjøp av nye bøker til dagens grunnkurs på allmennfaglig studieretning koster hver elev omkring seks tusen kroner. Så stiller skolene med bredbånd, datarom, biblioteker og lærere for titalls millioner kroner.

Utfordringen for fylkeskommunen bør ikke være å finne mer penger til å kjøpe PC’er for, men å finne alternativer til villfarelsen om at mer penger gir mer kunnskap. Ett alternativ er at fylkeskommunen lar elevene eie PC-ressursen selv.

Dersom elevene skal holde maskinvaren, må imidlertid boklistene bort. Følgelig blir det skolenes ansvar å holde lisenser og læreverk som er nødvendig for at elevene skal kunne bruke bærbare maskiner. Problemet vil være å skaffe egnede lisenser og læremidler som kan tilfredsstille kravene når elevene arbeider med spesialisert kunnskapsstoff på høyt nivå.

I ”Norskprosjektet på Fauske” (1997-1999) ble bærbare PC’er brukt i norskundervisningen. Våre erfaringer var at det fantes for få og for lite spesialiserte innholdsressurser til faget. Dette prosjektet dokumenterte også at en digital læringsplattform ikke kan ha maskiner ved siden av ordinære lærebøker.

En meningsfull PC-bruk må ha et innhold som faktisk integrerer maskinene i læringen. Dette krever utvilsomt en styrking av lærerens posisjon. Hun vil være den viktige kvalitetskontrolløren for hva som er gode og dårlige læringsstrategier, og gode og dårlige læringskilder.

Det er i samspillet mellom lærerens kunnskap og elevens læringsvilje en digital plattform kan komme til sin rett. Samtidig vil læreren få større mulighet til selv å bli en del av den digitale læringsarenaen ved å bruke nye formidlings- og kommunikasjonsverktøy. Det er en mulighet læreboka under Reform ’94 ikke kunne tilby henne.

Det forestående Kunnskapsløftet har følgende forutsetninger: Elevene er positive til å bruke PC’er, og politikerne er positive til å bruke penger på skolen. Lærerne følger lett motstrebende etter utviklingen, mens forlagene står i veien for visjonen om en digital læringsplattform.

De etablerte forlagenes læremiddeltilbud synes å stå i en klar motsetning til de tre sentrale kravene til skolen som går igjen i mediene: 1) Politikerne krever kunnskapsrike lærere med dataferdigheter. 2) Opinionen krever at alle elevene skal ha lik tilgang på PC’er. 3) Elevorganisasjonene krever gratis lærebøker. Med en vri som det ovenstående kan vi vel langt på vei komme alle disse kravene i møte?

Forutsetningen for alt er imidlertid at det arbeides langt mer aktivt ute i skolene og fylkeskommunen med å utrede om det er mulig å tenke seg en slik løsning. Vi vet imidlertid at ingen andre skoler i verden får så lite ut av så stor ressursbruk som den norske, og da kan man ikke hodeløst pøse på med enda mer av det som nytter lite.

Fra Kekkonen til Nokia.

Papirpublisert som kronikk i Klassekampen 25. november 2004.
Se også Finland for en fremmed.

Den allmenne termen globalisering skjuler en bevisst politikk som står i konkurranse med andre politiske ideer og alternativer, fremhever den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Globalisering er ikke navnet på en naturlov, men en politikk som utfordrer eksisterende systemer, som den nordiske samfunnsmodellen.

Dette reiser spørsmålet om opprinnelig nasjonale foretak som det en gang finske Nokia passer inn i denne velferdsstaten etter at både eierskap, språk og mentalitet er blitt utenlandsk. Eller blir foretaket da en trojansk hest, fylt av fellesskapsforestillinger som er den nordiske velferdsstatsmodellen fremmed?

Finland er svært utsatt for svingninger i verdensøkonomien fordi så å si alle landets inntekter kommer fra konkurranseutsatt industri og næringer. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 opplevde Finland negativ økonomisk vekst, og på det verste ble bruttonasjonalproduktet redusert med 8 %. Arbeidsledigheten, som var i overkant av 3 % i 1990, steg opp mot 20 % i 1994, og omfattet nærmere 500.000 mennesker. Av disse ble bortimot 200.000 definert som langtidsledige, med de konsekvenser dette hadde for dem og deres familier. Den finske sosiologen J. P. Roos regner med at minst like mange barn, altså omlag 200.000, var rammet av langtidsledigheten, og de fulle virkningene av denne begynner først nå å bli kjent.

Frelsesarmeen og andre humanitære organisasjoner måtte bistå med utdeling av mat og klær til Finlands mange nye fattige først på 1990-tallet. Det var brødkøer i de store byene, og tiggere og hjemløse strøk gatelangs. Som om ikke dette var nok, måtte Finland også takke ja til matvarehjelp fra EU for å avhjelpe den uholdbare situasjonen, skriver J. P. Roos. Om lag 100.000 mennesker ble registrert som periodisk sultende mellom våren 1992 og våren 1993. Noe så uhørt hadde ikke Finland opplevd siden den store depresjonen i trettiårene.

Fra Kekkonenland til Nokialand
Nye Nokia bidro sterkt til den raske gjenreisningen av den finske nasjonaløkonomien utover 1990-tallet, direkte og gjennom ringvirkninger av virksomheten. Forhistorien var at det tradisjonsrike, multibransjeforetaket Nokia måtte legge deler av industrivirksomheten ut for salg som følge av nedgangstiden sist på 1980-tallet. Elektronikkdelen klarte man ikke å få solgt, for verken Ericsson eller Philips fant noe av interesse her.

Dette gjorde Nokias suksess etter 1992 mulig, etter at den da unge og fremadstormende Jorma Ollila hadde overtatt roret i det fallerte selskapet. Ollila tok sjanser som bare var akseptable å ta i en slik situasjon, og han kastet vrak på foretakets multibransjestrategi for å rendyrke en spesialisert telekommunikasjonsstrategi gjennom produksjon av mobiltelefoner.

Deretter produserte Nokia resultater som Finland knapt kunne drømme om, og dagens Nokia er et engelskspråklig, verdensomspennende foretak med over 50.000 ansatte i 50 land og hovedkontor i Esbo utenfor Helsingfors. Den nokiadominerte eksporten av elektronikkprodukter utgjorde 31 % av Finlands eksport i toppåret 2000, og Nokia med sitt leverandørnettverk i Finland stod for hele 4 % av landets bruttonasjonalprodukt dette året.

I en tale til generalforsamlingen om konsernledelse den 21. mars 2002 viste Ollila til en underliggende suksessfaktor for nye Nokia, og det var at den finske staten i 1993 fjernet begrensninger for utenlandsk eierskap, med det resultatet at under 10 % av aksjene i Nokia var på finske hender i 2002, mot over 80 % ti år tidligere. Nokia var blitt et globalt, utenlandseid foretak med finsk navn og toppledelse, og aksjonærer uten historiske og sosiale forpliktelser for Finland.

Jorma Ollila i 1992 og Jorma Ollila i 2002 befant seg i to helt forskjellige verdener; i 1992 opptrådte han som om han hadde alt å vinne, i 2002 som om han hadde alt å tape. I 2002 hamret han derfor løs på de finske skattene som hemsko for konkurranseevnen, og Ollila hevdet muligheten for at også den gjenværende virksomheten måtte flytte ut av Finland.

I 1992 brukte Ollila av det samme nasjonale fellesskapets ressurser for å berge Nokia og sikre tusener av finske arbeidsplasser. Den gangen trengte Nokia støtte fra det finske fellesskapet for å virkeliggjøre den nye industristrategien, og Nokia kunne nyte godt av de fruktene som et nasjonalt skole- og utdanningsvesen hadde frembrakt. En politisk konsensus om satsning på høyteknologi for å få Finland ut av den økonomiske krisen utløste også økt innsats med offentlige midler på teknologisk forskning og polytekniske utdanningsveier.

Velferdsstaten er sosial og demokratisk
I Norden har Finland den høyeste befolkningsandelen med utdanning på høgskole- og universitetsnivå (25 %), og Nokia kunne også støvsuge Finlands universiteter og tekniske høgskoler for å finne den kompetansen som kunne utvikle en ny mobiltelefonteknologi, den som skulle gjøre Nokia til markedsvinner i den sylskarpe konkurransen mot Ericsson og Motorola. Finlands variant av den nordiske velferdsstatsmodellen var derfor uten tvil en vesentlig suksessfaktor for nye Nokia, selv om den ikke ble nevnt med ett ord i Ollilas tale til generalforsamlingen i 2002.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck har i så henseende pekt på at topplederne i globale foretak er de siste til å akseptere de sosiale virkningene av den globale økonomien, og at de faktisk er svært avhengige av at det finnes stater med godt utbygde velferdssystemer. Dersom slike foretak vegrer seg for å betale skatt, undergraver de fordelingen av sosiale goder, og sager samtidig av den grønne grenen som de selv sitter på.

Den nordiske velferdsstatsmodellen hviler i så måte på forutsetninger som en økonomisk og sosialt aktiv stat, et rettferdig rettssystem og befolkningens vilje til å arbeide for et felles beste. Dette krever en gjensidighetsforståelse mellom ulike grupper med respekt for hverandres jevnbyrdighet og aktelse for den enkeltes verdi, også de med minoritetstilknytning, de syke og de svake.

Det å betale skatt til et slikt fellesskap er også en symbolsk offerhandling som gjør at vi kan identifisere og anerkjenne hverandre som medborgere med felles mål og omtanke, og ikke møte hverandre bare som konkurrenter og potensielle fiender. Politikere, næringslivsledere og aksjonærer som ikke identifiserer seg med den nordiske velferdsstatsmodellen, vil neppe forstå den fulle rekkevidden av den, og derfor heller ikke forsvare en slik storslagen fellesskapsidé.

Det kan være verdt å merke seg at denne nordiske måten å organisere samfunn på er en torn i øyet på nyliberalismens ideologer, enten de sogner til thatcherismen, USAs republikanske høyreradikalisme, New Labours såkalte Tredje vei-program eller til grådigheten alene. Den antagonistiske globaliseringspolitikken fordrer nemlig en økonomisk og sosial alle-mot-alle-situasjon hvis grunnbetingelse er selvpålagt politisk handlingslammelse i regjeringene og talende tomhet i nasjonalforsamlingene.

Når enhver så har sikret seg selv, på bekostning av andre og det tidligere fellesskapet, er det neppe noe igjen å fordele. For Finlands vedkommende skulle det være en tankevekker at nettopp en voksende grådighet blant de privilegerte, kombinert med den urettferdige eiendomsfordelingen, var en vesentlig faktor i opptakten til den forferdelige finske Innbyrdeskrigen i 1918.

Skattelettelser er asosiale og udemokratiske
Mens Finland på 1960-tallet var et økonomisk og industrielt u-land i Norden, passerte landet til og med Sverige i størrelsen på BNP per innbygger etter nokiasuksessen på 1990-tallet. Problemet er bare at det i Jorma Ollilas nye Nokialand ikke er tale om noe fellesskap verken i velferd eller lidelse, men at 15 % av befolkningen skal betale prisen for åpningen av Finlands økonomi for globale markedskrefter. Tallene i Statistisk årbok viser at den registrerte arbeidsledigheten i Finland gjennomsnittlig var 12,4 % i årene 1992 til 2002.

Uten skatter kan ingen demokratisk og sosial velferdsdistribusjon basert på gjensidighet skje. Stadig flere og nye grupper mennesker kommer til å bli slått ut av virkningene av denne nye utviklingen, og de vil ende opp i marginaliserte subkulturer som er uten verdi, det være seg som arbeidere, konsumenter eller velgere. Det vil også oppstå et skille mellom friske, høyproduktive arbeidere, og de syke, slitne og lavproduktive. Avlønning etter innsats og personlig ansvar for pensjoner og helseforsikringer avvikler solidariteten, og stadig flere vil bli støtt ut i håpløshet etter hvert som velferdsstatens sikringssystemer bryter sammen.

Det å ikke gripe inn for å avverge økonomisk og sosial ulykke er en sterk og gjennomtenkt handling. Til sammenlikning er det etter Veitrafikkloven straffbart å ikke å stanse og handle til beste for den som er utsatt for uhell eller ulykke. Pierre Bourdieu bruker i den forbindelse Emile Durkheims anomi-begrep til å peke på sammenhengen mellom den nyliberalistiske politikken og økningen i kriminaliteten. Denne utbredelsen av normløshet og manglende fellesskapsmentalitet har ikke sitt utspring i et parasittisk og underprivilegert lumpenproletariat, men i de parasittiske og privilegerte outcast-gruppene i toppsjiktet av næringsliv og politiske systemer.

Felles for den aller nederste og den aller øverste klassen er derfor at de rommer asosiale individer som befinner seg i samfunnets randsoner, i avstengte mysteriekammer utenfor fellesskapet. Dette er sosiale avvikere som bruker enhver mulighet til å tøye sosiale anstendighetsgrenser, og bare motvillig betaler skatt.

Den nederste klassen av hjemløse lasaroner har imidlertid ikke makt til å ødelegge den nordiske velferdsstatsmodellen. Det er ikke lasaronene i bakgatene som truer sikkerheten i vanlige folks hverdag, men asosiale, statsløse direktører i globale foretak som slippes inn bakveien til nordiske regjeringskvartaler og nasjonalforsamlinger i sine svarte limousiner.

Ein nordamerikansk rettargangstragedie.

Odd Gaare:

Papirpublisert i Dag og Tid 2002

I rettssalstragedien Ally McBeal møter ein smilande pene menneske som lever ved sida av kvarandre med humor i blikket og musikk på øyret, men under den tynne huden renn straumar av lengt etter høgverdig kjærleik. Det tragiske er tett bunde til utilitarismen, som legg til grunn at det som individet er best tent med, er det beste for samfunnet.

Dette er ein mentalitet som vi også kunne finne i middelklasselaget i det urbane Noreg på 1800-talet, og som tragedieforfattaren Henrik Ibsen heldt sviande oppgjer med i ekteskapsdramaa sine. Problema oppstår gjerne når ein part er for veik eller har gifta seg under andre motiv enn kjærleik. Skodespel som Rosmersholm, Fruen fra havet og Hedda Gabler er skrive som rettargangar mot samfunnet på ruinane av dei dynamiske, lykkekrevjande individa.

Dei sakene som nordamerikanske fjernsynsadvokatar arbeider med, handlar ikkje om kriminalitet mot fellesgode i samfunnet, men om kriminalitet mot lykka til den einskilde i den urbane middelklassa. Ein saksøkjar vil annullere ekteskapet av di hustrua ikkje let han oppleve sex av eit slikt slag eller omfang som han kunne krevje ut frå sine lykkeførestellingar. Ein annan er saksøkt for å ha stole dansetrinna frå den andre, for aldri var salsaen meir erotisk dampande enn då dei to dansa saman. Etter brotet var det difor ikkje berre dansetrinna, men lykka sjølve som blei borte. Breidda i den nordamerikanske tragedien gjev også rom for julenissen ved at ein lærar blir saksøkt for å ha sagt til borna at julenissen ikkje finst. Grunnlaget for søksmålet var legitimt nok: Læraren hadde teke lykka frå borna då han i god opplysningsande gjekk i rette med overtrua.

I dei nordamerikanske rettargangstragediane rår ein ekstrem individualisme over den kapitalismen som i ibsendramaa tener borgarlege fellesverdiar. Den tydelegaste moralske defekten ein finn, er manglande styrke, eller enda verre, manglande vilje til å realisere lykka si. Kvar og ein har lenka lykka til sin eigen kropp og individualitet, og dei er alle dømde til isolasjon ved sida av kvarandre. Dømde til vedvarande latter og dionysisk dans, syngjande om lengt etter den store kjærleiken i barrestauranten som symbolsk nok ligg i dunkelt lys nedst i firmabygget. Å overskride sin eigen urbane individualitet for å realisere ekte kjærleik i ekteskap og familie vil paradoksalt nok vere eit brotsverk mot livsløgna til dei andre, og difor moralsk forkasteleg.

Med Romerike som bakteppe for eit lite stykke Amerika regisserte vi ein norsk fjernsynsversjon av slike drama, men heller ikkje her var vonde gjerningar det essensielle i tragedien. Hovudsaka var snarare å syne kor gale det kan gå når ein har lykka framom seg og nokon brått stiller seg i vegen. Då blir det skipa til ei styrkeprøve, og tragedien er eit faktum når helten syner seg for veik til å realisere lykka si. Det er ikkje vondskapen, men veikskap av dette slaget som vi tiltalar og får dømd i fjernsynsrettargangar i samfunn der kvar einskild har suveren skyldnad for eiga lykke. Den som tørstar etter kjærleiken og vil si eiga lykke, må vere sterk nok til å realisere ho. Den veike flyktar unna ved å velje seg ein umogleg kjærleik, for så å gå til grunne i lengta etter han, slik Goethes unge Werther gjorde.

Den som klamrar seg til det umoglege for å verne om lykka si, gjer ho samtidig til ein fiksjon. Den veike hamnar såleis fort i selskap med den kjærleikslengtande fiksjonsfiguren Ally McBeal i det nordamerikanske rettssalssdramaet. Der Ibsen såg lykka som ”å være i overensstemmelse med seg selv”, er rettssalslykka å få stadfesta retten til å leve i pakt med si eiga livsløgn – livsløgna er sjølve målet på lykka. Den ekte, fiksjonelle lykka er følgjeleg å finne i dei fengslande vakre illusjonane som livsløgna leikar oss inn i. Ja, det er altså på TV, vel å merke.

Førestellingar om Finland.

Papirpublisert i Dag og Tid nr. 1 2002.
Se også Finland for en fremmed.

Når du passerer Torne älv, kjem du inn i ei ny tid – finsk tid. Det oppfatta me først da me skulle løyse ut dei billettane som var lagde av til oss på jernbanestasjonen i Oulu. Dei norske klokkene våre viste sein ettermiddag, medan stasjonsklokka viste tidleg kveld. Billettekspedisjonen var stengd, og berre ein einsleg, finskspråkleg togekspeditør var å sjå.

Hos han kunne me betale med elektroniske kort, men ikkje med kontantar. Me hadde berre kontantar. Her var gode råd dyre, for familien på sju og ein minibuss skulle med nattoget til Helsingfors. Fortvilinga over det uløyselege tekniske problemet gjorde at det heile løyste seg som mellommenneskeleg praksis. Den finske togekspeditøren i jernbaneselskapet VR våga vere far og bestefar til oss og ungane våre. Dermed fekk me reise gjennom halve Finland utan billettar, men med tillit om at me gjorde opp for oss i Helsingfors morgonen etter. Det gjorde me sjølvsagt. Tillit skal ein bere som egg og skjøre glas – det verste ved eit tillitsbrot er at den andre ikkje tok imot den tilliten han blei vist, men avviste tilliten kaldt, seier den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup ein stad.

Vognene rykkjer i det same lokomotivet aukar turtalet på stasjonen i Oulu. Klokka går mot 2230 og skumringa glir umerkeleg over i tussmørke. Over fargelause åkerlandskap dansar kvite skoddealvar med mørke furuer som tagale tilskodarar. Finland dreiv aktivt nybrotsarbeid heilt inn på 1960-talet, før også finnane fann ut at sentralisering var ein naudsynt konsekvens av modernisering. Så flytta nybrotsarbeidarane sørover og let landet ligge tomt etter seg. Grå, lafta tømmerhus med svarte vindauge, djupe grøfter – her har mang ein rygg verka om kvelden, og berre skoddealvane er att til å danse over dei tilvaksne engene kor såter av rug og høy skulle stått oppmarsjerte. Bonden Pavos ætlingar er her ikkje i hopetal lenger, og sisuen og den ukuelege trua på ein gong å lykkast som dei arva frå han, tok dei med seg – sørover som oss. Me skal for vår del til Virkby gymnasium i Lojo kommune. Vertskap er rektor Veronica S, og ho er vaksen opp ved denne skulen og har sjølv fått skulegongen sin nettopp her.

Først gjer me rett og skil for oss på jernbanestasjonen i Helsingfors, og så kjøper eg Hufvudstadsbladet – hovudstadsavisa for dei vel fem prosent svenskspråklege i Finland. Som norsk lektor les eg med interesse innlegg i det pågåande ordskiftet om lærarmangel og kvaliteten i skulen. Finnane har ikkje oljepengar eller framtidige oljefelt, så dei må arbeide for velferd og framtid. Finnane må grave djupare grøfter og blande meir bork i brødet enn nordmennene, og den finske staten har ei utanriksgjeld å ottast over. Ikkje eit berg av oljepengar. Dei finske grannane våre treng verkeleg å utvikle landet til eit kunnskapssamfunn, basert på teknologisk spisskompetanse i industrien og eit skuleverk som kan levere den kunnskapskapitalen som industrien skal omsetje til materiell velferd. Gymnastradisjonen lever enno i Finland, studenteksamenen og dei kvite studentluene likeså. Av dei om lag 30.000 finske gymnaselevane som klarer studenteksamenen eitt år, er det plass til 18.000 ved dei høgare lærestadene.

Finland har to offisielle språk, finsk og svensk. Denne svensken er underlagd både ei munnleg og skriftleg riksnormering, men er ikkje identisk med rikssvensken, for finlandssvensken er meir arkaisk og har lokale dialektvariasjonar. Når til dømes østerbotningar talar dialekt, er det ikkje lett å skjøne kva dei seier. I Hufvudstadbladet mitt står ei heilsides annonse for KKK Supermarket, som vil selje kjøtt: ”Va de duva du sku ha – va de de de va, va? Om de va de du sku ha så ska du bara fara til Mankans förbankans fort, för då så får du de va du sku ha, för där har di ju nu duva, sidu!” Eg kjem til å tenkje på ein passasje ein stad i papirhaugen etter Ludwig Wittgenstein, der to professorar står framføre ei bru som er under bygging. Så høyrer dei ei røyst ovanifrå: ”Lass abi – hüah – Lass abi sag’i – nacha drah’n mer’n anders um! --- Det er rett og slett helt uforståelig, herr kollega, at et så komplisert og nøyaktig arbeid kan gjennomføres i slikt et språk.” Kvardagsspråket er godt nok til å tenkje med, konkluderer Wittgenstein ein annan stad.

Medan me ferdast etter vegane vest for Helsingfors, slår det meg kor stor plass den fysiske aktiviteten har i det finske samfunnet. Kvinnfolka renn etter vegar og stigar med spesialdesigna stavar. Golfbanar, symjehallar, fotballbanar, laupebanar, turløyper og parkar med aktivitetsapparat. I Hufvudstadsbladets spalte ”Dagens agenda” annonserer notisar for parkaerobic, morgongymnastikk i Tölöviken, käppgymnastik på Gjutängsvågen og mange fleire liknande tilbod. Men aktiviteten kunne vore større: ”– Ät mindre och rör på dig”, roper ei overskrift mot meg. Ein professor åtvarar mot eit feitare finsk folk, 51% av kvinnene og heile 66% av mennene er overvektige, har han rekna seg fram til. ”Sakta men säkert gräver vi vår grav med tänderna”, seier professoren i anden til den klassiske folkeopplysninga som har forma det moderne Finland. Bonden Pavo, kva ville han tenkt om at etterkomarane sine blei slike sedate storetarar?

Nei, myten om finsk sisu berast ikkje av feite spekkfinnar, men av magre slitarar: Paavo Nurmi. Lasse Virén. Magre og seige. Sisu. Matti Nykänen var noko anna, liten og lett, men ikkje sisu. Matti var perkele, var infernalsk uredd som ein av Jukolas sju brør når han heiv seg frametter skia straks etter å ha letta frå hoppet. Matti Nykänen omdanna kalde vintermorgoner og rugrik husmannskost i provinsielle Jyväskylä til spektakulær perkele og seint gløymde svev i hoppbakkar verda over. Akkurat som Nokia omdanna COMECON-kreativ tenking og trauste tre- og gummiprodukt til fikse chips og global mobiltelefoni på 90-talet. Nykänen og Nokia, liten og lett og rett til himmels, fylt av perkele der Virén og Nurmi var stinn av jordtrellsisu.

Det var ikkje sola, men alkoholen som løyste opp vengevoksen og blei Matti Nykänens bane. Eit førstesideoppslag om ein finsk vogntogførar på Sverige-tur vekkjer gamle fordommar til live: ”Full finsk långtradarförare mörklade delar av Göteborg”. Sjåføren hadde ei literflaske Koskenkorva innabords, over to i promille og en transformatorstasjon i grillen da politiet omsider fekk tak i han. Eg ser rundt meg og kan konstatere at helgefylla i Noreg ikkje er noko mot det finnane får til. For oss er avreisedagen komen, og vi opplever fredag kveld på sentralbanestasjonen i Helsingfors. Denne helga var det både eit stort sykkelstemne og Helsinki Marathon i hovudstaden. Feststemte finnar veltar ut av toga i hundretal, tusental. Glade og syngande, sveitte og dampande strøymer dei ut i den ventande bar- og restaurantverda. Her er det ikkje mykje som minner om den finske pasjonshistoria.

Monumenta over falne og sigrande heltar frå borgerkrigen, vinterkrigen og framhaldskrigen står tunge og tagale i dei mørke parkane. I all denne gleda over fredagskvelden, i den politiske fridomen som følgde med Gorbatsjov og samanbrotet i Sovjetsamveldet i 1991, skal ein likevel hugse historia si når rusen har lagt seg. Fortida var ein gong samtid og framtid for levande og medvitne menneske, og Paul Ricoeur bed oss ikkje gløyme dei daude, dei som ein gong var hovudpersonar som handla og leid for eigne og andre sine handlingar. Historia om dei er ord, og orda har ei historie som det følgjer etiske plikter med. Ein kan ikkje skrive kva som helst, ein kan ikkje bruke kva ord som helst om hendingane og menneska som er historie. Ikkje i Finland heller.

Eit gamalt stasjonslokomotiv køyrer BilTåg-vogner inn i spor 12, og øvst tronar ein traust travar i paprikaraud drakt. Deretter bakkar 15 vogner inn og alt blir kopla saman til nattoget til Oulu som så dundrar inn i fuktige finske augustlandskap som blir kaldare og kaldare. Aust for oss, bak dei tusen sjøane, ligg Karelen på vegen mot Asia og fortida i den romantiske lekamen til Elias Lönnrots Kalevala. Det synest å vere ein håplaus idé å skulle gjere freistnader på å integrere det lutfattige, russiske territoriet Karelen i framtidsplanane til Finland. Kvifor bringe Karelen på banen i 2001? Karelen blir ikkje så lett stroken frå det finske minnet, og i alle fall ikkje over ei flaske eldvatn eller i ein gloheit sauna austpå ein fredagskveld. I nabokupeen drikk mennene vodka, og om ikkje i fullkomen ro, så i godt venskap. Me sovnar omsider, og som var det like etterpå bankar konduktøren meg i skuldra. Oulu om en halvtime. Han kunne vel ha banka på døra, men hadde sikkert årelang røynsle med å vekke finnar laurdagar klokka 0630.

I Oulu blir riktig BilTåg-vogn kopla frå før toget skal halde fram mot Rovaniemi og finsk Lappland. Caravellen står like stødig på øvste dekk, og eg kjem i prat med ein velkledd, middelaldrande mann som også ventar på bilen sin. Eg innleier på engelsk, spør where he is going, og han skal på fisketur inn i villmarka i Kuusamo. Eg fortel kvar vi har vore, om Virkby gymnasium, og da bryt han meg av, på svensk – han hadde sjølv gått på det som den gongen, på 50-talet, var Virkby samskule, og det var ei jente der da, Veronica? Ja, det var det. Ho heitte Veronica S. og han var Leif A. og dei hadde ikkje møtt kvarandre på tiår. Men eg møtte dei begge same døgret, og kven var eg, anna enn ein nyfiken medreisande og gjest i landet deira? Leif A. køyrer av stades mot hoppande aurar og seine kveldar rundt bålet i Kuusamo. Eg ser i det same eit kjend andlet i VR-uniform, går bort og takkar han i handa, takkar for tilliten han våga syne den framande.

Løgstrup hjelper meg å setje ord på slike møte: Det finst ei etisk fordring til alle menneska, og ho har to delar. For det første konstaterer ho empirisk at livet til det eine mennesket er vikla inn i livet til den andre. For det andre at livet er gjeve oss som ei gåve, og ein kan ikkje krevje gjengjeld for å ha motteke ei slik gåve. Vi står allereie i endelaus skuld til kvarandre, og det er nok å konstatere at vi held kvarandre i hendene våre. Vi vinkar farvel og på gjensyn, og snart brummar beskjedne vel 70 dieselhestar nøgd nordover etter morgonaude finske vegar.