Bok eller bærbar?

Papirpublisert i Avisa Nordland i 2005.

Den kommende skolereformen Kunnskapsløftet hviler på fordringen om en digital plattform som læringen skal skje på. Dette er den videregående skolen og forlagene på ingen måte forberedt på. Hovedskylda har Reform ’94, som tonet ned lærerens betydning i læringsprosessen, og gjorde læreboka til skolens viktigste ressurs.

De læreverkene som ble produsert for Reform ’94, er de største og mest påkostede i skolehistorien. Innkjøp av nye bøker til dagens grunnkurs på allmennfaglig studieretning koster hver elev omkring seks tusen kroner. Så stiller skolene med bredbånd, datarom, biblioteker og lærere for titalls millioner kroner.

Utfordringen for fylkeskommunen bør ikke være å finne mer penger til å kjøpe PC’er for, men å finne alternativer til villfarelsen om at mer penger gir mer kunnskap. Ett alternativ er at fylkeskommunen lar elevene eie PC-ressursen selv.

Dersom elevene skal holde maskinvaren, må imidlertid boklistene bort. Følgelig blir det skolenes ansvar å holde lisenser og læreverk som er nødvendig for at elevene skal kunne bruke bærbare maskiner. Problemet vil være å skaffe egnede lisenser og læremidler som kan tilfredsstille kravene når elevene arbeider med spesialisert kunnskapsstoff på høyt nivå.

I ”Norskprosjektet på Fauske” (1997-1999) ble bærbare PC’er brukt i norskundervisningen. Våre erfaringer var at det fantes for få og for lite spesialiserte innholdsressurser til faget. Dette prosjektet dokumenterte også at en digital læringsplattform ikke kan ha maskiner ved siden av ordinære lærebøker.

En meningsfull PC-bruk må ha et innhold som faktisk integrerer maskinene i læringen. Dette krever utvilsomt en styrking av lærerens posisjon. Hun vil være den viktige kvalitetskontrolløren for hva som er gode og dårlige læringsstrategier, og gode og dårlige læringskilder.

Det er i samspillet mellom lærerens kunnskap og elevens læringsvilje en digital plattform kan komme til sin rett. Samtidig vil læreren få større mulighet til selv å bli en del av den digitale læringsarenaen ved å bruke nye formidlings- og kommunikasjonsverktøy. Det er en mulighet læreboka under Reform ’94 ikke kunne tilby henne.

Det forestående Kunnskapsløftet har følgende forutsetninger: Elevene er positive til å bruke PC’er, og politikerne er positive til å bruke penger på skolen. Lærerne følger lett motstrebende etter utviklingen, mens forlagene står i veien for visjonen om en digital læringsplattform.

De etablerte forlagenes læremiddeltilbud synes å stå i en klar motsetning til de tre sentrale kravene til skolen som går igjen i mediene: 1) Politikerne krever kunnskapsrike lærere med dataferdigheter. 2) Opinionen krever at alle elevene skal ha lik tilgang på PC’er. 3) Elevorganisasjonene krever gratis lærebøker. Med en vri som det ovenstående kan vi vel langt på vei komme alle disse kravene i møte?

Forutsetningen for alt er imidlertid at det arbeides langt mer aktivt ute i skolene og fylkeskommunen med å utrede om det er mulig å tenke seg en slik løsning. Vi vet imidlertid at ingen andre skoler i verden får så lite ut av så stor ressursbruk som den norske, og da kan man ikke hodeløst pøse på med enda mer av det som nytter lite.