Hvordan finnene ble så flinke.

Papirpublisert i Bergens Tidende 13. desember 2004.
Se også Finland for en fremmed.

PISA er her igjen, med Finland på toppen av pallen og Norge knapt på poengplass i noen disipliner. Den som vil vite hvordan den finske skolen ble den beste i verden, uten å ta vulgærveien om innvandringsstatistikkene, gjør lurt i å gå 150 år tilbake i tid, til den hegelianske æraen i finsk skole.

I det perifere, russiske storfyrstedømmet Finland, utpint av århundrers svenskevelde, våknet en gryende frihetstrang under innflytelse av de tyske idealistene Fichte, Schelling og Hegel. Hegelianismen ble sterkt inkorporert i det nasjonale frihetsprosjektet og Finlands dannelsesinstitusjoner, skriver Kari Väyrynen i Der Prozess der Bildung und Erziehung im finnischen Hegelianismus (1992). Hegel utviklet selv ingen spesifikk pedagogikk, men den hegelianske ideen innebærer en foredlingstanke basert på ånd, bevegelse og forbedring gjennom fornuft og moral.

I Finland kan ikke den pedagogiske innsatsen skilles fra den nasjonale ideen slik den viser seg i språk, kultur og selvstendighetstrang, like lite som Finlands nasjonale oppvåkning kan skilles fra J. V. Snellmann. Ved siden av den praktiske skolebyggeren Cygnæus regnes Snellman som far til den finske folkeskolen. Arbeidsmoral, egenaktivitet, selvbevissthet og et kritisk forhold til lærestoffet er nøkkelord i Snellmans dannelsestenkning.

En genuin kunnskapsskole.
Den finske skolen har siden Snellmans patriotiske opplysningsfilosofi på midten av 1800-tallet hatt som målsetning å sikre landet politisk og økonomisk selvstendighet. I dag lever faktisk Finland av sitt skolesystem, i og med at stadig større deler av den nasjonale økonomien er basert på såkalt kunnskapsindustri; Nokia var mer enn et heldig øyeblikk.

Ved innledningen til 1990-tallet satte den finske staten seg som mål å utvikle den finske skolen til intet mindre enn den beste i verden, og lyktes med denne ambisiøse målsetningen. Ti år senere valfartet skolefolk fra resten av Norden og Europa til Finland for å se og lære av det landet som utmerket seg med de ypperste resultatene i en omfattende skoleundersøkelse i alle OECD-landene, den såkalte PISA-undersøkelsen av 15-åringenes skolekunnskaper.

Det er disse 15-åringenes utbytte av den finske folkeskolen som legger grunnlaget for det tre-årige gymnaset med avsluttende studenteksamenen. Gymnaslæreplanene er innrettet mot at elevene senere skal kunne studere ved høyere, teoretiske læresteder. Her er universitetene med på å kontrollere kvaliteten ved å holde egne opptaksprøver, samt ved å ha representanter i kommisjonene som utarbeider oppgavene til studenteksamen. Kunnskapssamfunn som det finske bygges stein på stein, med en solid grunnmur på et fast underlag. Det er studenteksamenen en prøvestein på.

Studenteksamenen.
Gymnasets avsluttende eksamen kalles studentskrivningarna. Det arrangeres studenteksamen både vår og høst, men for å få gå opp til disse slutteksamenene, må avgangselevene ha gjennomført og bestått minst 75 kurs fra læreplanene. De flittigste kan ha lest mer enn 90 kurs, mens andre med nød og neppe når 75. Elever som ikke består kurs eller mangler kurs, må avlegge prøve første skoledag etter sommerferien.

Hvert læreemne er inndelt i tre kursnivåer, en obligatorisk del, en fordypningsdel og en utforskningsdel hvor man skal anvende fagets metodikk. Hvert kurs blir avsluttet med karakterbedømning på et solid prøvegrunnlag. Elevene avgjør selv hvilke kursnivåer de vil avlegge eksamen innenfor, men anbefales å avlegge minst én prøve på et mer krevende kursnivå. De må derfor ha et bevisst forhold til lærestoffet for å kunne gi en påkrevd oversikt over hvordan de tenker å dele inn sin studenteksamen.

Prøvene til studenteksamen er delt i fem emner: 1. Morsmålet. 2. Det andre nasjonalspråket, som er inndelt i to nivåer, et langt og et middels langt kurs. 3. Fremmedspråk, som også er delt i to nivåer, et allment, kort kurs og et langt og mer krevende kurs. 4. Matematikk, delt i et langt og et kort kurs. 5. Realprovet, som er en kombinert prøve over samfunns- og naturfagsemner.

Allmenndannelse heller enn nytte.
I tråd med den hegelianske tradisjonens avvisning av rene nytteformål for skolen omfatter realprovet ti emner som er rettet mot allmenndannelsen: 1. Evangelisk-luthersk religion. 2. Gresk-ortodoks religion. 3. Livssynskunnskap. 4. Filosofi. 5. Psykologi. 6. Historie og samfunnslære. 7. Fysikk. 8. Kjemi. 9. Biologi. 10. Geografi. Det er et begrenset antall oppgaver kandidatene kan skrive, og et poengsystem som gjør at de kan kalkulere sin mulige poengsum underveis ut fra hvilke oppgaver de velger å besvare.

Studentskrivningene om våren er de mest omfattende å arrangere, og siden våreksamenene tar til allerede i februar, må avgangselevene melde seg opp senest i november. De som ikke får godkjent sine prøver, får anledning til å avlegge nye prøver to ganger deretter. Beståtte eksamener kan fornyes én gang, med unntak av realprovet, som kan fornyes to ganger.

Skolen har høy status.
Studentskrivningene er en årlig storhendelse i Finland, og mediene viser både abiturientene og oppgavene stor oppmerksomhet. Siden Finland gjorde det så bra i PISA-undersøkelsen som ble offentliggjort i 2001, og enda bedre i den som ble kunngjort på selvstendighetsdagen 6. desember i år, har dette åpenbart medvirket til en fornyet interesse for den finske skolen.

Etter den første PISA-undersøkelsen valfartet europeiske, nordiske og norske politikere og skolefolk til Finland, og mange har vel begynt å pakke koffertene igjen. Det er min påstand at de må bli skuffet om de reiser for å få ta del i et under, for Finlands skolesystem er ikke et under, men en systematisering av arven fra 1800-tallets hegelianske rasjonalisme og åndelige idealisme under 1900-tallets mer pragmatiske perspektiv.

Finske skoler står i en tung kunnskapstradisjon som krever arbeid og system, rutiner og bearbeidelse av rutiner, krav til lærere og elevers arbeid om å oppfylle forventninger om elementær systematikk og disiplin over tid. Så skal det også sies at skole, lærerutdanning og læreryrke har en etter forholdene høy status i Finland, selv om lønningene i industrien kan være høyere også her.

Finland er ennå ikke et land for såkalt progressiv pedagogikk selv om man selvsagt reviderer sine læreplaner. Landet har utviklet og beholdt et velfungerende system hvor lærere og elever ikke er i tvil om hva skoleinstitusjonen krever av dem. Derfor ble nok så vel finske lærere som skolepolitikere forundret over den interessen det finske skolesystemet med ett ble utsatt for fra omverdenen, og spurte lett forundret: - Men hva gjør dere, da?