Skyttargravspoesi

”Mine setninger oppklarer ved at den som forstår meg, når han ved deres hjelp – med dem som trinn – har hevet seg over dem, til slutt erkjenner at de er meningsløse. (Han må så å si kaste vekk stigen etter å ha klatret opp.) Han må overvinne disse setningene. Da ser han verden riktig.”

Dette skreiv Ludwig Wittgenstein frå skyttargravene i eit Europa som skulle skifte ham igjen. Tractatus Logico-Philosophicus (1918) er så mykje meir enn eg kan fatte og tale om, men om ein tillet seg å bruke ein poetisk lesemåte på delar av Tractatus, kan ein kanskje få del i noko essensielt: Ein kan tenkje klårt om verda og vilkår for verda sjølv om ein sit i ei skyttargrav, sjølv om heile verda går under omkring deg, og menneskeverdet er det som renn ut av dei maltrakterte menneskekroppane der oppe.

Det er klårleik og von i dei useielege konsekvensane av skyttargravpoesien i Wittgenstein-setningane, som i 5.6 ”Grensene for mitt språk betyr grensene for min verden” og 6.373 ”Verden er uavhengig av min vilje”. Poesi er også å tale om hendingar og handlingar i den fysiske verda med andre setningar enn dei logiske, med andre ord, å tale med meiningslause ord om det som er bortanfor logikken.

Eit framifrå døme på dette er José Saramagos hyllest til poeten Fernando Pessoa i romanen Det året Ricardo Reis døde (1984). Ricardo Reis kjem attende til Antonio Salazar-styrte Portugal frå kolonien Brasil i desember 1935, kort etter at Fernando Pessoa har døydd. Reis er ein fornem lækjar som er resignert tilskodar til verda: ”Klok er den som sier seg tilfreds med å bivåne verdens teater”. Benito Mussolini har byrja krigføringa mot etiopiarane, og Ricardo Reis er eit av mange tagale vitne til at borgarkrigen nærmar seg i Spania. Francisco Franco skal om vel eit år bli leiar av den fascistiske Falangen, Tyskland rustar opp og det uunngåelege skal hende i Europa – igjen.

Det er ingen hvile å finne i verden, hverken for de døde eller for de levende, Hva er så forskjellen mellom dem, Det er kun én ting som skiller dem, de levende har fortsatt litt tid på seg til å uttale ordet og utføre handlingen, Hvilken handling, hvilket ord, Jeg vet ikke, man dør av å unnlate å utføre den, det er det vi dør av, ikke av sykdom, og det er derfor de døde strever slik med å godta sin egen død, Min kjære Fernando, du har lest for mye, Min kjære Ricardo, jeg leser ikke lenger.

”Denne samtalen, som er to ganger usannsynlig, står nedtegnet som om den fant sted, det var ingen annen måte å gjøre den sannsynlig på,” held Saramago fram. Nei, det er knapt nokon betre måte å gjere forteljinga si sannsynleg på, enn å skrive ho ned, sjølv om orda er meiningslause i wittgensteinsk forstand, for i skrifta kan ein få og gjeve påminningar om kva verda er og har vore, og finne von om ei betre verd, Men da må ein vel kunne lese og skrive, Min kjære lærar, det treng ein ikkje lenger.