Fra Kekkonen til Nokia.

Papirpublisert som kronikk i Klassekampen 25. november 2004.
Se også Finland for en fremmed.

Den allmenne termen globalisering skjuler en bevisst politikk som står i konkurranse med andre politiske ideer og alternativer, fremhever den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Globalisering er ikke navnet på en naturlov, men en politikk som utfordrer eksisterende systemer, som den nordiske samfunnsmodellen.

Dette reiser spørsmålet om opprinnelig nasjonale foretak som det en gang finske Nokia passer inn i denne velferdsstaten etter at både eierskap, språk og mentalitet er blitt utenlandsk. Eller blir foretaket da en trojansk hest, fylt av fellesskapsforestillinger som er den nordiske velferdsstatsmodellen fremmed?

Finland er svært utsatt for svingninger i verdensøkonomien fordi så å si alle landets inntekter kommer fra konkurranseutsatt industri og næringer. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 opplevde Finland negativ økonomisk vekst, og på det verste ble bruttonasjonalproduktet redusert med 8 %. Arbeidsledigheten, som var i overkant av 3 % i 1990, steg opp mot 20 % i 1994, og omfattet nærmere 500.000 mennesker. Av disse ble bortimot 200.000 definert som langtidsledige, med de konsekvenser dette hadde for dem og deres familier. Den finske sosiologen J. P. Roos regner med at minst like mange barn, altså omlag 200.000, var rammet av langtidsledigheten, og de fulle virkningene av denne begynner først nå å bli kjent.

Frelsesarmeen og andre humanitære organisasjoner måtte bistå med utdeling av mat og klær til Finlands mange nye fattige først på 1990-tallet. Det var brødkøer i de store byene, og tiggere og hjemløse strøk gatelangs. Som om ikke dette var nok, måtte Finland også takke ja til matvarehjelp fra EU for å avhjelpe den uholdbare situasjonen, skriver J. P. Roos. Om lag 100.000 mennesker ble registrert som periodisk sultende mellom våren 1992 og våren 1993. Noe så uhørt hadde ikke Finland opplevd siden den store depresjonen i trettiårene.

Fra Kekkonenland til Nokialand
Nye Nokia bidro sterkt til den raske gjenreisningen av den finske nasjonaløkonomien utover 1990-tallet, direkte og gjennom ringvirkninger av virksomheten. Forhistorien var at det tradisjonsrike, multibransjeforetaket Nokia måtte legge deler av industrivirksomheten ut for salg som følge av nedgangstiden sist på 1980-tallet. Elektronikkdelen klarte man ikke å få solgt, for verken Ericsson eller Philips fant noe av interesse her.

Dette gjorde Nokias suksess etter 1992 mulig, etter at den da unge og fremadstormende Jorma Ollila hadde overtatt roret i det fallerte selskapet. Ollila tok sjanser som bare var akseptable å ta i en slik situasjon, og han kastet vrak på foretakets multibransjestrategi for å rendyrke en spesialisert telekommunikasjonsstrategi gjennom produksjon av mobiltelefoner.

Deretter produserte Nokia resultater som Finland knapt kunne drømme om, og dagens Nokia er et engelskspråklig, verdensomspennende foretak med over 50.000 ansatte i 50 land og hovedkontor i Esbo utenfor Helsingfors. Den nokiadominerte eksporten av elektronikkprodukter utgjorde 31 % av Finlands eksport i toppåret 2000, og Nokia med sitt leverandørnettverk i Finland stod for hele 4 % av landets bruttonasjonalprodukt dette året.

I en tale til generalforsamlingen om konsernledelse den 21. mars 2002 viste Ollila til en underliggende suksessfaktor for nye Nokia, og det var at den finske staten i 1993 fjernet begrensninger for utenlandsk eierskap, med det resultatet at under 10 % av aksjene i Nokia var på finske hender i 2002, mot over 80 % ti år tidligere. Nokia var blitt et globalt, utenlandseid foretak med finsk navn og toppledelse, og aksjonærer uten historiske og sosiale forpliktelser for Finland.

Jorma Ollila i 1992 og Jorma Ollila i 2002 befant seg i to helt forskjellige verdener; i 1992 opptrådte han som om han hadde alt å vinne, i 2002 som om han hadde alt å tape. I 2002 hamret han derfor løs på de finske skattene som hemsko for konkurranseevnen, og Ollila hevdet muligheten for at også den gjenværende virksomheten måtte flytte ut av Finland.

I 1992 brukte Ollila av det samme nasjonale fellesskapets ressurser for å berge Nokia og sikre tusener av finske arbeidsplasser. Den gangen trengte Nokia støtte fra det finske fellesskapet for å virkeliggjøre den nye industristrategien, og Nokia kunne nyte godt av de fruktene som et nasjonalt skole- og utdanningsvesen hadde frembrakt. En politisk konsensus om satsning på høyteknologi for å få Finland ut av den økonomiske krisen utløste også økt innsats med offentlige midler på teknologisk forskning og polytekniske utdanningsveier.

Velferdsstaten er sosial og demokratisk
I Norden har Finland den høyeste befolkningsandelen med utdanning på høgskole- og universitetsnivå (25 %), og Nokia kunne også støvsuge Finlands universiteter og tekniske høgskoler for å finne den kompetansen som kunne utvikle en ny mobiltelefonteknologi, den som skulle gjøre Nokia til markedsvinner i den sylskarpe konkurransen mot Ericsson og Motorola. Finlands variant av den nordiske velferdsstatsmodellen var derfor uten tvil en vesentlig suksessfaktor for nye Nokia, selv om den ikke ble nevnt med ett ord i Ollilas tale til generalforsamlingen i 2002.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck har i så henseende pekt på at topplederne i globale foretak er de siste til å akseptere de sosiale virkningene av den globale økonomien, og at de faktisk er svært avhengige av at det finnes stater med godt utbygde velferdssystemer. Dersom slike foretak vegrer seg for å betale skatt, undergraver de fordelingen av sosiale goder, og sager samtidig av den grønne grenen som de selv sitter på.

Den nordiske velferdsstatsmodellen hviler i så måte på forutsetninger som en økonomisk og sosialt aktiv stat, et rettferdig rettssystem og befolkningens vilje til å arbeide for et felles beste. Dette krever en gjensidighetsforståelse mellom ulike grupper med respekt for hverandres jevnbyrdighet og aktelse for den enkeltes verdi, også de med minoritetstilknytning, de syke og de svake.

Det å betale skatt til et slikt fellesskap er også en symbolsk offerhandling som gjør at vi kan identifisere og anerkjenne hverandre som medborgere med felles mål og omtanke, og ikke møte hverandre bare som konkurrenter og potensielle fiender. Politikere, næringslivsledere og aksjonærer som ikke identifiserer seg med den nordiske velferdsstatsmodellen, vil neppe forstå den fulle rekkevidden av den, og derfor heller ikke forsvare en slik storslagen fellesskapsidé.

Det kan være verdt å merke seg at denne nordiske måten å organisere samfunn på er en torn i øyet på nyliberalismens ideologer, enten de sogner til thatcherismen, USAs republikanske høyreradikalisme, New Labours såkalte Tredje vei-program eller til grådigheten alene. Den antagonistiske globaliseringspolitikken fordrer nemlig en økonomisk og sosial alle-mot-alle-situasjon hvis grunnbetingelse er selvpålagt politisk handlingslammelse i regjeringene og talende tomhet i nasjonalforsamlingene.

Når enhver så har sikret seg selv, på bekostning av andre og det tidligere fellesskapet, er det neppe noe igjen å fordele. For Finlands vedkommende skulle det være en tankevekker at nettopp en voksende grådighet blant de privilegerte, kombinert med den urettferdige eiendomsfordelingen, var en vesentlig faktor i opptakten til den forferdelige finske Innbyrdeskrigen i 1918.

Skattelettelser er asosiale og udemokratiske
Mens Finland på 1960-tallet var et økonomisk og industrielt u-land i Norden, passerte landet til og med Sverige i størrelsen på BNP per innbygger etter nokiasuksessen på 1990-tallet. Problemet er bare at det i Jorma Ollilas nye Nokialand ikke er tale om noe fellesskap verken i velferd eller lidelse, men at 15 % av befolkningen skal betale prisen for åpningen av Finlands økonomi for globale markedskrefter. Tallene i Statistisk årbok viser at den registrerte arbeidsledigheten i Finland gjennomsnittlig var 12,4 % i årene 1992 til 2002.

Uten skatter kan ingen demokratisk og sosial velferdsdistribusjon basert på gjensidighet skje. Stadig flere og nye grupper mennesker kommer til å bli slått ut av virkningene av denne nye utviklingen, og de vil ende opp i marginaliserte subkulturer som er uten verdi, det være seg som arbeidere, konsumenter eller velgere. Det vil også oppstå et skille mellom friske, høyproduktive arbeidere, og de syke, slitne og lavproduktive. Avlønning etter innsats og personlig ansvar for pensjoner og helseforsikringer avvikler solidariteten, og stadig flere vil bli støtt ut i håpløshet etter hvert som velferdsstatens sikringssystemer bryter sammen.

Det å ikke gripe inn for å avverge økonomisk og sosial ulykke er en sterk og gjennomtenkt handling. Til sammenlikning er det etter Veitrafikkloven straffbart å ikke å stanse og handle til beste for den som er utsatt for uhell eller ulykke. Pierre Bourdieu bruker i den forbindelse Emile Durkheims anomi-begrep til å peke på sammenhengen mellom den nyliberalistiske politikken og økningen i kriminaliteten. Denne utbredelsen av normløshet og manglende fellesskapsmentalitet har ikke sitt utspring i et parasittisk og underprivilegert lumpenproletariat, men i de parasittiske og privilegerte outcast-gruppene i toppsjiktet av næringsliv og politiske systemer.

Felles for den aller nederste og den aller øverste klassen er derfor at de rommer asosiale individer som befinner seg i samfunnets randsoner, i avstengte mysteriekammer utenfor fellesskapet. Dette er sosiale avvikere som bruker enhver mulighet til å tøye sosiale anstendighetsgrenser, og bare motvillig betaler skatt.

Den nederste klassen av hjemløse lasaroner har imidlertid ikke makt til å ødelegge den nordiske velferdsstatsmodellen. Det er ikke lasaronene i bakgatene som truer sikkerheten i vanlige folks hverdag, men asosiale, statsløse direktører i globale foretak som slippes inn bakveien til nordiske regjeringskvartaler og nasjonalforsamlinger i sine svarte limousiner.