Målstyring

Mål-middel-tenkningen kommer fra det teknisk-instrumentelle området i samfunnet, fra industri og næringsliv, og har et gyldighetsområde som er begrenset til teknikken. Det farlige ved å innføre formålsrasjonaliteten i skolen, er at skolen ikke er et teknisk-instrumentelt område, men et sted der dannelse av mennesker skal finne sted. Denne dannelsen må utløse møter hvor vår væren i verden har verdi i seg selv, og ikke bare er midler for andres mål.

Når man tvinger mål-middel-tenkningen inn som overordnet og styrende i alle deler av skolens virksomhetsområder, gjør man pedagogikken og møtet mellom lærer og elev om til teknikk – samhandlingsteknikk, samtaleteknikk, møteteknikk, læringsteknikk, kriseteknikk. Motsetningen til den teknokratiske målstyringen er den utskjelte individuelle praktiseringen, kalt privatiseringen av læreryrket, som uten tvil har sikret det nødvendige mangfoldet av pedagogiske gjerninger.

Læreryrket kan ha likhetstrekk med Sisyfos’ virke i Hades. I Myten om Sisyfos viser Albert Camus hvordan Sisyfos’ straff blir hans lykke. Når Sisyfos kan trille sin stein opp, gå rolig og beroliget etter den ned, fordi han vet at den er der for at han skal trille den opp igjen, så er han lykkelig. I det absurde ved hans liv (eller død) har han ervervet seg en trygg, forutsigbar og meningsfylt tilværelse som han har fullstendig herredømme over – en drømmesituasjon for oss som lever i det 21. århundret.

Lærerne sliter hver dag med liknende oppgaver, og deres skjebne er ikke mindre absurd. Tragisk blir de imidlertid bare i de øyeblikk de blir sin skjebne bevisst som noe rasjonelt, og ikke absurd, som Dag Solstads litterære refleksjonsatleter. ”Sisyfos”, sier Camus, ”kjenner hele omfanget av sin elendige lodd: det er den han tenker på under nedstigningen. Klarsynet som skulle være hans lidelse, fullbyrder samtidig hans seier. Det finnes ingen skjebne som ikke kan overvinnes med forakt.”

Hvem andre er vel så nær en slik absurd frihet fra sine lunefulle politikerguder, enn lærerne, om de definerer dannelsesoppgaven som sin, og tar den på seg? Om de bestemmer seg for foraktfullt å sone straffen etter syndefallet, etter Adams smak på den forbudne frukten fra kunnskapens tre? Hvem andre enn lærerne kan ta denne straffen på seg, og ved det finne den sisyfoske lykke? Men da må lærerne gå foran som samfunnsutviklingens avantgarde, bryte ut av den falske bevisstheten om rasjonalitet som råder, og fortsette å rulle stein. Opp og ned, evig må dannelsens stein rulles, opp, ned, opp, ned –