Elementær ministerkunnskap

Papirpublisert i Avisa Nordland i 2005.

Innbyggernes ferdigheter i å lese og tilegne seg kunnskap, samt å formulere seg i tale og skrift, er fundamentet for demokratiske samfunn. Det må derfor stilles strenge krav til dem som har ansvar for skole og opplæring. Om noen synes de følgende kravene er urimelige, så betyr ikke dette at det er kravene det er noe galt med.

Både foreldre og lærere må være gode forbilder for barna, vise dem gode eksempler på dyder, og kontrastere disse med uakseptable laster. Dette innebærer et kritisk forhold til de språklige uttrykkene som barna skal få møte under oppveksten. Disse må danne en kanon av høyverdige tekster som også er veivisere til god livsførsel.

Av dette følger ikke negative holdninger til samtidslitteraturen, men erkjennelsen av at det ligger en dynamikk nedfelt i menneskets natur som gjenspeiles av litteraturen. Likevel er det slik at noen tekster har større autoritet enn andre, og at lærerne ikke kan være orienterte om alle ting. Faktisk er det en dyd å være uvitende om en del fenomener i tiden, for tenkeevnen bør forbeholdes de riktige tingene.

Barna må ikke kaste bort sine mest fruktbare læreår på litteratur og medier som verken formidler det gode språklige eksemplet eller representerer de dydene en god innbygger og et godt menneske bør ha. Det er selvsagt en utilgivelig forsømmelse å overlate til barna selv å velge mellom det forbilledlige og forkastelige.

Den gode læreren formidler kunnskapen til elevene på en klar måte, og hun bruker eksempler som er språklige og moralske forbilder. Elevene lærer av å etterlikne de gode eksemplene, og læreren viser dem også hva hun selv kan prestere innenfor sitt fag. Hennes livsførsel er forbilledlig, og hun viser glede over yrket sitt. I møtet med elevene er hun vennlig, men ikke ettergivende, og hun holder disiplin uten å bruke vold.

Elever er av ymse slag, erkjenner den gode læreren, men hun avskriver ingen, bare deler dem inn etter deres læreforutsetninger. Viljen er oftere til hinder for læring enn evnen, og her har hjemmet et ansvar. Barna må ikke skjemmes bort til latskap og bortforklaringer, men gis arbeidsdisiplin og lyst til å søke kunnskap. Dette kan foreldrene bidra til ved selv å søke kunnskap og velge de beste forbildene for de barna de vil så vel.

”Den fremste både i talekunst og livsførsle skal vere lærar i tale og handling”, og de yngste elevene skal få de beste lærerne. Det er de som er lettest å forstå, for ”di dårlegare ein lærar er, di meir uklår vil han vere.” I motsetning til de yngste kan de eldre elevene gjennomskue og verge seg mot dårlige læreres undervisning. Av den beste læreren tilegner elevene seg heller ikke feil og unoter som må plukkes av dem senere.

Velg derfor gode skoler, sier forfatteren av dette pedagogikkverket, og legger til at han aldri ville sende gutten sin dit han blir forsømt. Det er beklagelig at de som trenger det mest, neppe vil lese Quintilians Institutio Oratoria (ca. 95 e. Kr), men Kunnskapsministeren fra Skolepartiet må vel ha lest den?